Her er de tolv novelletitlene

Dagen er her. I dag skal tolv noveller samles i ett, oversiktlig dokument og leveres Gyldendal. Nå gjenstår det finlesinger og korrektur. Lista har tolv titler. Det skulle vært elleve. Jeg gjorde ferdig en påbegynt novelle i romjula. Kanskje ender vi opp med elleve, kanskje er det en annen enn den sist skrevne som ryker ut?

Å komponere en novellesamling, er viktig. Jeg tenker på det som å settte sammen en lp. Første låt og andre bør være uptempo, den tredje og nest siste er ballader. Slik er det ikke blitt her. Noen noveller har en indre sammenheng. De står i hver sin ende av boka. Jeg har også prøvd å plassere den svakeste novellen strategisk mellom to sterke, men man vet aldri: jeg har tatt feil før og kommer til å gjøre det igjen.

Hva er en god novelletittel? Jeg har gått fra å like de ekspressive, desperate, de som gir leseren tydelige føringer, til å like de mer nøytrale. De som ikke sier all verden, men som kan gi en ekstra dimensjon når teksten er lest. I denne listen er det blanda drops. En samling av enkeltnoveller skal ha det.

Utgivelse i mars, ser det ut til.
Her er de tolv titlene.

1. Jeg biter det i meg

2. Bare en test

3. Løsrivelse

4. Hvilke leker tror du Lotta leker nå?

5. Ørreten i brønnen

6. Sukkerbunn

7. Høsten kan bli lang i år

8. Tilil hjelper

9. Forskningsfri og publiseringsplikt

10. Det du trenger vite om storesøsteren min, to menn, meg – og deg

11. Varmen

12. Trampolineland

Finger som lager spor i vannet

Sitter nå med de siste novellene, retter opp, forbedrer og skriver. Når det stopper opp, er det godt å ha materiale et annet sted. På twitter har jeg konto som @kvalshaug, men også en fiksjonell @heimflyttar. Sistnevnte skrev noe her om dagen om noe jeg tror er en fellesopplevelse for barn som har vært med faren sin ut på fjorden, ut for å ro:

Far rodde. Eg laga ei stripe i vatnet ned fingeren slik at vi skulle finne vegen heim

Eg var guten i båten som la meg over ripa og laga ei stripe med ein finger i sjøen. Sporet etter meg er der ute ein stad enno.

Bildet festet seg i meg. Så, hvordan bruke det?
Jeg fant et passende sted i en novelle som heter “Varmen” og som skal med i boka som kommer i februar/mars. Da blir det en variant av dette:

Vesten var alt for stor for gutten, men den rettet ham opp i ryggen og gjorde armene hans ekstra tynne, tynnere enn det vi hadde i den alderen, tenkte Sverre, mens han rodde i en bue mot den første garnfestet. Gutten satt ned en finger utenfor ripa og laget en stripe i vannet. Ansiktet hans så virkelig ikke ut, tenkte Sverre. Ett sår gikk på tvers av kinnet og under nesen. I tinningen hadde han et stort blåmerke som bredte seg som ringer ned over øverste del av øyet og på haken og halsen var det ro gamle plasterlapper som hadde begynt å rulle seg sammen i kantene.
«Spill litt, da, kanskje det bringer fiskelykke», sa Sverre.
Gutten nølte, men viklet frem munnspillet fra en lomme og dro de to tonene han kunne, forsiktigere nå enn oppe ved stien, men likevel hørtes det ut som en alarm eller politisirene og blikket hans var stivt, rett ned i sjøen, rett over dypene.

Her er omslaget

Når boka har fått omslag, begynner den å bli virkelig. Det er dette vi går for. Fine, litterære fonter, farger jeg ikke knytter noe spesielt til, men det er litt.. nei, vettafaen. Dere får lesse over meninger. For meg er det inni viktigst.

Kalde omslag, heite saker

På et visst punkt i prosessen begynner forlaget å lage bokomslag. I mitt tilfelle er det designeren Bjørn Kulseth som har laget alle. Nå er det i gang igjen, og jeg håper å kunne ha noe å vise i løpet av en uke.

Ved frokosten på Hardanger Hotel i Odda fredag morgen ble jeg sittende å fingre med Annette Mattssons nye novellesamling. Hun er opptatt av foto, og jeg gleder meg til å lese boka selv om jeg ikke skal anmelde den. Kanskje derfor – og fordi Annette imponerte meg med “Holde fast”  (2009)

Hun hadde gått noen runder med omslag og endt opp med dette:

http://gyldendal.no/var/ezwebin_site/storage/images/gyldendal/agency/fiction/short-stories/aa-dele-en-flamme/1100291-5-nor-NO/AA-dele-en-flamme_hd_image.jpg

Omslaget er klassisk, fontene er dempede og litterære, signaliserer en kjølig kresenhet. Det er bra. Bokbransjegn har ennå en overdreven tro på at en bok skal “synes”, altså at den skal være lett å kjenne igjen, se på avstand, at bokhandlere skal like omslaget og vende det ut mot publikum. Bullshit, selvsagt. Det eneste som “selger” en bok, er kvalitet og tekstlig nysgjerrighet.

Å sjokkere er ingen sak, men det er ikke ønskelig. Alt for mange driver med det. Å rope med enorme fonter, lettsette illustrasjoner og forfatternavn store som fy, får andre drive med. Et godt omslag skal underbygge handling, hinte og kanskje bety enda mer ved bokens ende enn det gjør ved første blikk. Da er det et vellykket omslag, og det er benpibernes hvisken, ikke kjødets brunstbrøl som høres best i litteratur.

Jeg vil gjerne benytte denne posten til å peke på Annette Mattsons forfatterskap, og takke henne for frokostpåminnelsen om hva et bokomslag skal være.

 

 

Tittelen BLIR Trampolineland

Om noen dager skal jeg holde et foredrag under Litteratursymposiet i Odda som handler om å skrive roman i samarbeid med leseren. Det høres passe fint og jålete ut, men det er denne bloggen og forsøket på å beskrive arbeidsprosessen det skal handle om. Pluss litt om bruk av sosiale medier etc.

Som kjent havarerte romanen. Det vil si, den var nesten ferdig og bortimot utgivelsesklar, men jeg ønsket ikke å gi den ut. Nå gjør jeg siste omdreining på ti noveller som skal ut til våren. Tittelen er fortsatt Trampolineland, men innholdet ikke til å kjenne igjen.

I noen døgn trodde jeg at et par av episodene fra romanen skulle med, men slapp det. Å skrive noveller var igjen mye lettere enn den store helheten. De små rissene av liv og drama kontra den stor, tåkete sky.

Vi er enige om at det blir bok til våren. I morgen kommer omslaget. Forlaget har skrevet tekster til kataloger og for en som ikke er vant til den helt store oppmerksomheten rundt bokutgivelser, er det stats å skulle bli med på en egen kampanje i Gyldendal. Er usikker på om det er en kampanje, men det skal bli noen brosjyrer og det høres overveldende ut.

Nå gjenstår litt omskriving. Jeg skal forsøke å poste mer om det, ikke minst eksemplene på kutt og hvordan jeg tror tekstpassasjer blir bedre med barberkniv. Bokhøsten er på sitt heftigste nå i oktober, det er mye å lese og det er en helvetes lang vei fra Oslo til Odda med buss. I løpet av den turen skal jeg skrive og jeg skal fortelle om noen av tilbakemeldingene som er kommet på bloggen. Kanskje viser jeg frem nettopp ditt svar. Mange takk for bidragene og interessen så langt.

Fortellinger fra byggefeltet

Stillheten skyldes forlaget har lest og jeg har arbeidet med andre ting. I morgen braker det løs med møte i forlaget. Jeg kommuniserer med redaktøren via epost nå og da. Han sier ikke så mye i epostene, men jeg forstår at det ligger an til å bli bok rett over jul.

Tittelen blir Trampolineland - samme som romanen jeg brukte to-tre år på og trakk tilbake før den skulle utgis nå i høst. Årsaken kan man bla seg tilbake i bloggen for å finne, men det enkle svaret er: jeg synes ikke den ble god nok.

Novellesamlingen kommer også til å hete Trampolineland fordi det dukket, bevisst eller bevisst, foruroligende mange trampoliner opp i dem. For meg er trampoline kontroll. Det signaliserer familie, ytre fasade i orden. Trampoline er lek – og noen ganger å kunne hoppe så høyt man kan. Det handler en hel del om barn og barns perspektiver denne gangen.

Til møtet i morgen skal jeg bringe inn forslaget om at tittelen blir

TRAMPOLINELAND.Fortellinger fra byggefeltet

Noen av historiene har innbyrdes sammenheng, men jeg har tenkt å bruke siste omdreinig på å legge inn flere. I hodet mitt kunne personene i handlingene bodd i samme boligfelt. Da kan de det i boka også. Det bestemmer jeg. Men forlaget har fortsatt litt å si. Litt.

 

Stanken av levd liv

(Anmeldelse publisert i Aftenposten 25. september 2011)

Tore Renberg

Dette er mine gamle dager

Forlaget Oktober

 

Trolig den mest interessante boken om Jarle Klepp.

I Dette er mine gamle dager skriver Tore Renberg tilsynelatende mer om seg selv enn noensinne. En så begavet dikter tjener ikke på å kaste seg inn i den selvbiografiske bølgen, star det i vurderingen til NRK-kritiker Knut Hoem. Dette er jeg ikke enig i.

Berører. Mye tyder på at Renberg har vevd mye av egen historie inn i romanen, men vi kan ikke vite nøyaktig hva, og når boken er god (nok), spiller det mindre rolle. Boken må leses som fiksjon, akkurat som Knausgårds må. Dermed star vi igjen med spørsmålet: Er den litterære behandlingen av farens spritkonsum og sønnens tanker om det god? Ja. Ikke bare god. Den er glassklar og sår og forfatteren har laget en twist mot slutten som gjør tvittelen tvetydig og berører meg dypt.

Nærmere. I romanserien om Jarle Klepp har forfatteren før vist oss deler av farens drikking.Kompani Orheim (2005) berører temaet, men nå er Jarle Klepp selv voksen, 37 år, lærer, og selv far til tre barn. Tiden er inne for å gjøre opp status.

Hukommelsen er sentimental. Hukommelsen er utro. Denne gang er det Jarle som forteller i jeg-person, et grep som flytter oss nærmere og bereder grunnen for et større alvor. Boken er så godt som fri for disse tidsmarkørene som før har vært lesset inn i Jarle Klepps liv. I stedet er det inderligheten i små episoder med barna, i musikk, i et trivielt rekkehusliv som blir nødvendige og effektfulle kontraster til mørke minner.

Varmen. En jente fra fortiden forstyrrer idyllen og bidrar med nye opplysninger som driver handlingen frem. Akkurat som Jarle Klepp matte ta mye ansvar for egen oppvekst, lar Renberg barna tilsynelatende styre valgene i romanen. Tilsynelatende, for det er forfatter med kontroll som leverer en bok med sår inderlighet, nødvendig ubehag , men med varme.

Kryptisk og litt grumsete

(Anmeldelse trykket i Aftenposten 21. sept 2011)

Barnebok

Geirr Lystrup

Fortell fra Spania, Tobben

Illustrert av Kurt Westergaard

Juni Forlag

Finnes også på cd som lydbok med sangene

Usympatisk bok som putter fordommene i munnen på et barn 

Barneboken Fortell fra Spania, Tobben har flere eksempler på rar omgang med fordommer og sterotypier enkelte har om islam. Kanskje blir jeg blir spesielt oppmerksom på disse som følge av nyheten om at illustratøren, den danske avistegneren Kurt Westergaard, sist uke måtte lyve og reise hjem fra en varslet lansering i Oslo.

 

Ukorrekt. Frede (7) er på besøk hos den pensjonerte Tobben i samme bygård. En nysgjerrig gutt og en mann som drikker og forteller røverhistorier. Gutten blir etterlyst, av sine foresatte, av politiet, men fortellingene fortsetter. Dette er rammen. Den står ikke helt til troende, rett og slett fordi historiene ikke overbeviser eller bindes sammen til en helhet.

Visesangeren Geirr Lystrup står bak en rekke barnebøker, men det virker ikke slik i årets utgivelse. Vel har både anmeldere, barn og bokbransjen etterlyst mer galskap, mer fantasi og mindre korrekthet i barnelitteraturen, men Lystrups svar på det er en usympatisk bok som i verste fall er grumsete politisk. Hvis Lystrup mener å kommentere karikaturstriden, er det uforløst.

Omskjæring. Moren til syvåringen Frede har ny kjæreste, Abdullah fra Marokko. Moren har fått forbud mot å drikke vin, begynt med «sånt araberskaut». Frede prøver å ta opp dette med sin eldre venn, uten respons. Frede forteller han blir ertet fordi guttene på skolen tror han skal skjæres, altså omskjæres. Responsen fra den voksne Tobben er da et av bokens endeløse ordspill: «Frede, da, det er jo reine skjære tøvet».

Tegne profeten. Tobben på sin side prøver å oppmuntre ham  med «Du er litt av en kunstner, du Frede. Og her har du bestemor og Muhammed i Paradis med magedanserinner og greier», men Frede sier at å tegne profeten, men det er forbudt, ifølge «han der nye».

Dette er mye last å legge på et barn. Geirr Lystrup har trolig tenkt å fortelle noe viktig i denne boken, men har ikke klart det. En barnebok som planter en viss engstelse for islam og ikke benytter anledningen til å hente det ned på mer forståelig måte enn dette, har heller ikke gjort den delen av jobben sin.

Musulman. Historien om katten Musulman har en viss fremdrift og ender opp med å referere et gammel sagn fra 900-tallet og utover da islam var stor religion i Spania.

Et søk på nett fører meg til Granada, til «Islam and the Psychology of the Musulman» av André Servier (1923). Hva Lystrup egentlig vil si med kattehistorien, er uklart.

Serru, serru. Boken har en dialektal, karslig språkføring, skaper følelsen av at forfatteren har prøvd å fange noe kult uten å lykkes.  Det høres mer ut som dialoger fra Wam og Vennerød-filmer, fra helt andre tider. Både barn og voksne kan være konservative barneboklesere, men dette er for mye Juster-sketsjer og Hei, serru, serru hatten over.

Kurt Westergaards illustrasjoner av senioritas, degos og gatos, er livlige, men de kan ikke berge boken.

Kommer seg etter svak åpning

(Anmeldelse publisert i Aftenposten 18 sept. 2011)

 

Bok roman

Hanne Ørstavik

Hyenene

Forlaget Oktober

En god Ørstavik-roman som av og til irriterer og trår for nær på feil måte.

Litteratur skal være ubehagelig og gi andre innsikter enn du får på bussen hjem, men Hanne Ørstaviks tiende roman er til å begynne med ubehagelig på en unødvendig, intimiserende måte. Som før skriver hun svært fysiske, nær innpåslitne romankarakterer og tekster. Noen ganger er menneskene livsudyktige, andre ganger kommer de seg helskinnet gjennom.

Siv har reist til en kystby i England for å skrive, men mest av alt har hun reist bort. Siv er et utmerket navn på denne skjøre planten, og forfatteren starter med å utlegge henne helt åpent. Det er dyktig gjort, men rundt side seksti tenker jeg, banalt nok, «aaah, send henne til psykolog i stedet» selv om jeg aner at det er vi, leserne, som er terapeuten.

En setning er sånn: ”Siv tenker på det det står om at det nesten er umulig å skille hyene-hannene fra hunnene, ikke engang på kjønnsorganene. Her er det tre ganger ”det”, bindestreken er unødvendig og benektelsen ”ikke engang på…” burde vært ”selv på…” Så upresis kan Hanne Ørstavik være.

Så viser Ørstavik seg som den dyktige forfatteren hun er, går litt bort fra Siv, hever blikket og gjør dermed romanen mindre pustebesværlig. Derfra og ut finnes det glimrende partier, små perler av tankegods, observasjoner og litterære virkemidler samt transportetapper. Jeg gynges inn i Sivs verden, innfallene, tegnsettingen i hytt og vær – og blir.

Når forfatteren gir Siv flere personer å spille på, blir hun mer synlig og klar. Søskenparet i klesbutikken viser henne noe om relasjoner, husverten Sally noe om røtter og forening. Dette virker som en villet handling fra Ørstaviks side. Først vise oss oppløsningen, så feste grepet og bygge karakteren sin sammen med leseren.

Om menn. Siv har angst for både seksualitet og søtsaker, men mest av alt mangler hun nærhet, en vilje hos Rudolf, som hun har forlatt, til å ville se helt inn i henne, ikke bare knulle, handle, treffes, dele måltider, gå videre. Ørstaviks utlegning av mannen, representert ved Rudolf, er brutal lesing. Det er mulig vi menn må innrømme at det finnes trekk å kjenne seg igjen i.

Hyenene? Jeg har latt meg fortelle at hyenene er usannsynlig feige dyr. Boken velger å beskrive deres enorme kjønnsorganer, både hos hann og hunn og til slutt lar hun en langt sterkere Siv berøre en annen egenskap ved ville dyr, behovet for å nedlegge et bytte, for å rangere en flokk, finne sin plass.

Hanne Ørstavik har skrevet en roman med både sterke og svake sider, som sin romankarakter. Tross dens åpenbare kvaliteter, klarer jeg tyrkene ikke helt å se forbi en enerverende åpning, men kanskje går det an å rasjonalisere den bort med tiden, slik både Siv og andre mennesker i både romanen og på bussen hjem må legge ting bak seg.

Skikkelig skrudd men litt løs

(Anmeldt i Aftenposten 17.sept 2011)

Gjennom natten

Stig Sæterbakken

Cappelen Damm

Fortapt mann på utstilling hos en forfatter som våger noe.

Forfattere som bruker den forslitte natt-metaforen, stilles det høye krav til. Stig Sæterbakken tilhører sjiktet av norske forfattere som skriver for godt til å nå såpass få. I Gjennom natten leverer Stig Sæterbakken godt, som forventet, og det er språket som løfter historien hans over andres, for i en pludrende start synes den ikke særlig original.

Unnlatelsen. En ungdom har tyvlånt en bil og tatt sitt eget liv, front- mot- front med et stort kjøretøy. Faren forteller historien, og vi begynner i minuttene etter begravelsen. Romanen avdekker stadig mer om det skakkjørte ekteskapet som ingen åpenbart har tatt ansvar for, forholdet mellom far og sønn og ikke minst unnlatelsen, som blir sentral i boken. Mens forholdet til Eva er ferskt, utfordrer hun fortelleren Karl til å by på noe fra livet sitt, noe med svart samvittighet, fra den andre siden av grensen – noe! Karl bebreider seg selv for ikke å ha noe å by på og Stig Sæterbakken benytter unnlatelsen fra forskjellige vinkler for å belyse Karls sorgprosess og handlemåter.

Begrepet mannlig sentimentalitet har vært nevnt i et intervju. Mannlig sentimentalitet er ikke mindre verd enn den kvinnelige, men den er annerledes. I romanen Den onödige mannen av Erik Helmerson (Norsteds, 2011) er det to kamerater. Den ene rasjonaliserer bort, den andre går inn i problemstillingene og våger stå opp for noe. Sistnevnte kommer best ut av det. Hva gjør Sæterbakkens hovedperson Karl?

Flukten. Karl flykter. I begynnelsen synes det ikke å være så mye fra noe som til den langt yngre kvinnen, men styrken i både karakteren og romanen ligger i åpenheten – og dermed sårbarligheten – og sårheten Sæterbakken våger å la vår hovedperson ha. Likevel blir det en ny flukt, og den er ikke uten språklig styrke, poetisk vidd og forvarsler om hva som skal komme:

«Det var over. Allikevel fortsatte det. Det var som en kraft som ikke kunne hindres fra å hamre videre, måten toget rakk lasset sitt på gjennom de forbifykende remsene med vann og land. Fortere og fortere gikk det, mens jordene utenfor skiftet farge, fra gult til grønt, fra grønt til rødt. Så fór vi gjennom byer, hvor lysene glimtet til og sluknet om hverandre»

Skrekkens hus. Karl har hørt om et hus i en gate i en by hvor man betaler dyrt for å gå inn og hvor ingen som kommer ut er den samme etterpå. Jeg leser dette som en lengsel mot en renselse, kanskje noe religiøst, som kan gjøre noe med den limbotilstanden sorgen er. Vifte den bort. Skremme den bort. Gjøre Karl Meyer til et bedre menneske. Eller det kan leses som et dødsønske, men Karl har ikke sønnens kraft til å gjennomføre. I stedet blir han god samaritan på veien dit.

Horror. Romanen har også et språk som får deg til å holde pusten de riktige stedene og jage fra side til side, fra rom til rom, som i en spenningsroman. Innvendingen er at romanen smuldrer litt opp innimellom. Kvinnene forsvinner fra handlingen, en del episoder på veien mot Karls valg av løsning virker formålsløse, men det skjemmer ikke.