Historien om Norge og Springsteen er et lite stykke Norge i seg selv

I går kveld spilte Bruce Springsteen den første av to konserter i Oslo og da starter selvsagt de årlige diskusjonene i sosiale medier.

Forfatter av flere bøker om hiphop og Groruddalen, Øyvind Holen, kastet følgende påstand ut på Twitter:

“D.D.E. er jo Norges svar på Bruce Springsteen & The E Street Band”.

Dermed brøt diskusjonen løs.

 

Noen timer senere, skrev Audun Molde, som er leder for populærmusikkstudiet ved Nordisk Instititutt for Scene og Studio: “Bruce Springsteen og Bieber er ufoholdsmessig store I Norge. Begge kjører “one less lonely girl”-trikset og er bedre live enn på plate. 

Disse to koblingene til Norge fikk meg til  tenke på en tredje: Historien om Springsteen er også historien om et Norge som i 1975 var langt mindre sammenknyttet enn nå. Både den fysiske og psykologiske avstanden mellom sentrum og periferi var enorm, men vi hadde en demokratiseringsfaktor som het Scandinavian Music Club (SMC)

Klubben ble grunnlagt i 1973 (samme år som Springsteen debuterte med  Greetings from Ashbury Park N.J. )  og solgte kassetter og vinylplater på postordre.

For oss som var ti-tolv-fjorten år da The River, Nebraska og Born In The USA kom, virket det som om Scandinavian Music Club prioriterte Bruce Springsteen høyere enn noen annen artist og hele tiden hadde backlist i katalogen sin.

Selvsagt var det onkler, fedre og storebrødre som brakte hjem plater frå både feriereiser og havnebyer den gang også, og det krydde av platebarer i norske småbyer, men SMC gjorde drømmen mulig for oss alle – på omtrent samme tid. 

SMC kan sies å være en parallell til Bokklubben, som tross sine feil og mangler, virkelig sørget for breddelesingen her i landet. Alle hadde like god tilgang på til dels god litteratur.

 

 Slike inntrykk, oppsummert tredve år etterpå, pleier å være noe vindskjeve, men det var disse årene han festet seg hos det store lag av folket, det var da han besøkte Drammenshallen og senere, Nya Ullevi. Den godt voksne debutanten Leif Østli skrev romanen Befrieren (Aschehoug, 2012) og du kan bare tenke deg hvem som var hovedpersonen, hvem guttene i Halden drømte om å se og være.  

Hans Olav Thyvold har skrevet Bruce-biografien Den siste amerikaner (Aschehoug 2012).

 

Jeg husker fascinasjonen selv. Born In The USA fra SMC, et stort, oransje hagetelt og kassettspiller med ferske batterier. Vi var i teltet hos noen nabogutter. Faren deres var sveiser, alenefar og stemte Arbeiderpartiet. Da vi plukket stein fra jordstykket som skulle bli plen, fikk vi durabelig betalt for arbeidet. En blå tier, en nær utenkelig sum for å plukke stein. På landsbygda var det noen man gjorde uansett. Faren var stolt da han betalte oss. Slik skulle det være. Tieren i gutteneven gjorde også meg stolt. Og samme sommer sang Bruce:

“I had a job, I had a girl, I had something going, Mister, in this world”.  

Den sommeren lærte vi noe om verdi av arbeide, på flere måter. Og noe om egenverdi. Og Bruce lærte oss at det var greit å fortelle historier nedenfra. Prøysen hadde gjort det. Etterhvert oppdaget jeg at alle plater og bøker jeg likte var fortalt fra underdogens eller den nestbestes synsvinkel, men det startet for alvor med Bruce for min del.

Selvfølgelig var også Springsteens temaeruniverselle. Hans problemer var lik våre erfaringer, uansett hvor vi bodde. Jenter som avviste en, sjulausien på store biler og bedre steder.  Han fortalte historier nedenfra i en tid da Norge hadde plenty industri og avstanden fra golvet til direktørkontoret var gedigen. Man begynte ydmykt nederst, unnet seg fire pils og en pizza i helgen og gikk på den same triste jobben igjen mandag morgen, uten å mukke.

 Og egentlig har Springsteen fortalt de samme historiene hele livet. Det er derfor vi elsker ham. I årene 1978-84 fikk han oss til å føle oss bra nok. Nå får han oss til å føle at det vi hadde sammen, Bruce og vi, er brukbare minner og en vei vi bare måtte gå sammen.

 Dessuten har vi alltid hatt en svakhet for karismatiske politikere her i landet. Haakon Bruce Lie, om du vil. Springsteen har alltid tatt den svakes parti, skreket opp mot egen president og avgjørelser om krig i verden og at mennesker blir fratatt makt og verdighet når de mister jobber, familie og tilhørighet i nasjonen sin.

 Enhver konsert med Bruce Springsteen vil i norske ører fortone seg som en “best of”-konsert. Dels på grunn av lengden (man rekker mange treminutterslåter på tre timer) men mest på grunn av den grundige og lange kjennskapen vi har til katalogen hans.  Mannen er 63 år. Ut fra det siste tiårets utgivelser, tyder mye på at han har sine beste album bak seg, men han kommer også de neste ti-tjue årene til å være en betydelig formidler av den amerikanske musikkarven, den helt særegne hvitmannsbruce.  

 (Det siste begrepet er et nyord og mitt beskjedne bidrag til brucifiseringen av Norge. Kanskje er det mest en takk.)

 

 

 

Siste forsøk før baren stenger

 

 

Våknet 0500, det var umulig å ikke tenke på tekstredigering. Det var dette jeg reiste til Berlin for: Å kunne sprette opp og gå rett inn i teksten. Ingen hensyn, ingen familie. Det er dette som gjør meg lykkelig denne uka. 

Romanen Trampolineland ble lagt bort. Den hadde utgivelsesdato i september 2011, men romanen ble ikke god nok. jeg trakk den og valgte heller å skrive en helt ny novellesamling. Kun tittelen ble med videre. Novellene kom i fjor vår. 

Romanen er en hval på land. Den kan godt ligge der, gå i forråtnelse og gradvis forsvinne. Mye i livet gjør nettopp det. Likevel: det er for galt, for det var noe der, det var en historie. 

I vinter har jeg tenkt på romanen og gradvis funnet ut hva historien var. De siste to dagene har jeg skrevet ned hva det var, og viser deg nå en side av en notatbok (italiensk restaurant, Bundesallee, tirsdag) som viser hvor enkelt det er på papiret. Dette er stikkordene som flytter det hele videre. 

I fem nokså strake timer nå har jeg redigert tekst, flyttet, tatt bort flere sider underveis og fler skal det bli. En del må bort, men det er sømmen som kommer til å gi den en helt ny form. Fortellerstemmen er denne sømmen. tempoet i fortellingen er denne sømmen. Tempoet må opp. En ny start er skrevet. Den holder på dette nivået: det gjelder å få inn alt som skal med og sy etterpå. 

Jeg har slettet en historie jeg var jævla glad i, om to nye adidas joggesko over en telefontråd. Nå har jeg lest om sko som knyttes sammen og slenges over en telefontråd før. Dette er kke originalt, kanskje ikke spesilt godt, heller. Nå er den borte. Kill your darlings og alt det der. 

Dette er det siste forsøket på roman. Går det ikke å få til en bedre historie nå, går det aldri. 

Hvis det vil seg, hvis den skaper seg, trenger romanen en ny tittel. Trampolineland er oppbrukt. Tittelen må være kortere enn på tidligere bøker, tror jeg. Det er et adrenalinkick uten sidestykke. 

 

 

Lær deg å tenke som en forfatter

 

Se på denne gjengen. Bildet er tatt på biblioteket i Kristiansund kl 1020 lørdag 25. januar. De har meldt seg på skrivekurs. Jeg kunne ikke love å lære dem å skrive. Den jobben må de gjøre sjøl, prøve, feile og nærme seg et språk som er deres. Jeg lovte å lære dem å tenke som en forfatter.  

Bildet ble tatt da de fikk første oppgave: “Noter ned en konflikt i livet ditt”. Vi har alle vårt. Noen mer, andre mindre, men vi har alle konflikter i livene våre. Brudd, avbrudd, gleder og skuffelser som ikke står noe tilbake for dramatikken i verdenslitteraturen. Det gjelder å få øye på den og akseptere at hendelsen eller følelsen av den kan brukes i litteratur, at det ikke er “for smått eller for lite”.

Alle begynte å skrive en historie. Alt var vel og bra, inntil jeg ba dem stryke halvparten. Da skjedde det noe. Enkelte fant det vanskelig. Andre fikk fyr på peisen. Hos to av deltagerne trådte det fram helt andre historier, andre måter å tilnærme seg stoffet på.  

Gruppen holdt på i seks imer. I ettertid fikk jeg vite at ingen hadde publisert noe før, men selv om de var uøvde, var de kompetente. Spørsmålene satt og det ble flere gode diskusjoner og delinger om dette med forfatterblikk. Hva er en historie? Hvordan finner du den? Hvordan blir du en bedre leser og seere av tv-serier? 

Seks timer holdt i dårlig luft. Ideelt skulle det vært to døgn. Da ville de fleste ha fullført historien sin, i alle fall et førsteutkast. 

Jeg er en elendig selger, men etter tolv utgivelser, fem år som kritiker og tre år som redaktør i forlag har jeg plukket opp ett og annet som nå er samlet i et seks timers kurs. Creative writing heter det på engelsk. “Skrivekurs” er et fattigere begrep, men det handler om å identifisere en konflikt, bruke og bearbeide den til en fortelling via praktiske øvelser. Pluss en rekke nyttige tips og råd, selvsagt. 

Dette trenger ikke koste mer per hode enn helgens pose fra Vinmonopolet, og jeg synes dette var så givende og interessant at jeg gjerne gjør det igjen. Tre timer? Seks timer? To døgn? Opplegget passer både gjenger som på biblioteket i Kristiansund (14-74 år) , grupper, bedrifter og andre kreative gjenger uten særlig forkunnskap. Kontakt meg på kvalshaug@gmail.com om du er interessert. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bitene fra @heimflyttar og sosiale medier som ble en novelle

Hvis du er på twitter, har du kanskje hørt om @heimflyttar. Han er tidlig i 50-årene, grå ved tinningene, akademiker som har flyttet hjem til sin fars hus ved en norsk fjord for å skrive bygdebok. Han er også forlatt. Dama dro. I profilen står det: “Når det gjeld erfaringar, har eg to: Ei Creedence-plate og ei som dro”.

Dette var en karakter jeg skapte i 2010 for å forsøke å etablere en troverdig litterær karakter i et sosialt medie, og da jeg skrev novellene som denne uka ble utgitt som “Trampolineland”, var det naturlig å implementere @heimflyttar. I novellen “Forskningsfri og publiseringsplikt” er det han som fører ordet. I novellen har jeg brukt et sted mellom 10 og 20 tweets. Noen står som de ble skrevet, andre er bygget litt ut eller endret noe på. Alt av notgater til denne novellen lå på nettet – jeg fant dem i twitterfeeden til @heimflyttar.

Javel, er dette et stunt for å få pr i sosiale medier?

Nei.  En troverdig karakter og troverdig fortellerstemme og en konflikt, er alt i en novelle. Du har uhyre liten plass og kort tid for å etablere et budskap og avsenderen av det. Twitters 140 tegn er det samme. Ofte er det rekyler fra fortida, fra henne som dro, fra einsemda der ved fjorden.  Fiksjonsfiguren @heimflyttar må skape en konflikt straks, både på twitter og i langnovellen. Twitter ble et fint sted for å utvikle karakteren, og jeg kommer muligens til å gjøre dette igjen, muligens med en annen karakter. Ikke minst er det alle følgerne (i skrivende øyeblikk 2256 følgere) som har styrt og skapt @heimflyttar, både ved å retweete ham, korrigere og gi negativ respons. Tusen takk til dere så langt.

Jeg måtte lage en historie for ham. Å sette sammen et utvalg tweets, holder ikke. Flere har spurt om man kan eller bør sende sine tweets til et forlag og få dem utgitt. Holder ikke, mener jeg. De krever dramatisering. Som tweets er de jo allerede utgitt og har trolig hatt mange flere lesere enn en novellesamling har. Tweets er onlinere og idéer som krever bearbeiding og en sammenheng å bli satt inn i. Noen ytterst få er kanskje et ferdig dikt, men det ligger i tweetnaturen at det blir brokker og biter som sendes ut.

I novellen lar jeg @heimflyttar sitte på verandaen og grue seg. Han skal gjøre et besøk i forbindelse med bygdeboka han skriver i permisjonen sin, men finner mer enn han venter, ting som griper direkte inn i hans eget liv. Disse tingene har jeg antydet i twitterfeeden med ujevne mellomrom. Nå føler jeg meg som en støvsugerselger, men når du driver med noveller, som nesten ingen kjøper, hadde det vært hyggelig om de som ville lese historien om @Heimflyttar faktisk kjøpe boka, enten som papirbok, ebok eller laster den ned (for bare 140 kr) via Gyldendals Kortlest-app i appstore (den koster 21)

Tre klikk, inn me’n

Spaserturen starter i Universitetsgata etter et møte: Går ut på gata, trekker pusten, trykker på Gyldendals Kortlest-app (koster kr 21 i appstore), trykker “butikk” og DER, der ligger den. Novellesamlingen Trampolineland oppsto etter et havari av en roman av samme navn og nå har vi bestemt oss for å være skikkelig frampå. Trampolineland er nå tilgjengelig for deg som har iPhone eller iPad. Ti dager før papirboka kommer. Noen vil sikkert kalle det “en bonus til leseren”. ut fra fjorårets royaltyavregning på 1561,63 kroner, har jeg ikke så mange lesere, men la gå.

Jeg trykker på knappen “butikk” og på Trampolineland, spanderer de 140 kronene (pris for papirbok blir 349) og den laster inn. Før jeg når Grensen, er hele boka på telefonen.

Hvorfor digitalt først? Jeg har gnålt om forlagenes uvilje mot ebøker i Aftenpostens spalter det siste året. Bokskya har vært komplett uinteressant for mange: lite brukervennlig i starten, lite utvalg av norske ebøker. Da Kari Marstein i Gyldendal foreslo at vi kunne selge boka på Kortlest-app, ble jeg veldig begeistret. Nå er den her og jeg skal smugkikke på telefonen i hele dag. Kanskje lese siste novelle, som jeg ikke kan huske å ha skrevet. Kanskje irritere meg over avsnitt og ordvalg og all annen etterrasjonalisering som er helt vanlig i det første møtet med en ny bok.

Jeg er en elendig selger, så dette er det eneste du som har iphone og ipad får av oppskrift:
- last ned Kortlest-app fra appstore
- trykk på appen, finn butikk og Trampolineland
- Trykk kjøp, skriv inn passordet og boka ligger i biblioteket på appen i løpet av sekunder.

En ting er all den fine responsen jeg har fått på bloggen underveis. En annen ting er drikking. Det blir en lanseringsfest når papirboken er kommet 23. april. Trolig på et utested i sentrum hvor det bare er å møte opp. Nærmere beskjed kommer, og det hadde vært jækla moro om noen av dere som har fulgt Trampolineland-prosjektet faktisk kom og tok et glass.

Å velge singelen

De fleste forfattere slipper å forholde seg til om de har en hit eller noe som ligner inne i boka. veldig få etterspør dette. Hver høst trykker aviser utdrag, gjerne fra romaner, men dette er forbeholdt de få, og det normale er å velge starten.  Teknologien har drevet bokbransjen fremover, også til vannvidd. Forlaget mitt har etter modellen til McSweenys laget en app. Den finnes i appstore i iTunes, heter “kortlest” og koster en fjerdedels øl. Appen er lett å laste og like enkel å bruke og jeg har vært så heldig å få publisere en novelle der. Samlingen “Trampolineland” kommer ikke før 23. april, men jeg endte opp med å velge åpningsnovellen “Jeg biter det i meg” som single. 

Valget var ikke enkelt. Nå er kke jeg en fyr som tenker salg salg salg eller tror på noe slags kommersielt gjennombrudd for denne novellessmlingen, så spørsmålet var: Hva er representativt? Det hadde vært enkelt å velge en feelgood-historie, noe lettslukt. Jeg valgte ganske annerledes.

I omtrent halvparten av historiene i “Trampolineland” har jeg forsøkt å se verden fra barns synsvinkel. “Jeg biter det i meg” handler om et barn som stiller de frykteligste spørsmål til en voksen. Du kan sjekke selv. Kortlest-appen til Gyldendal i appstore, og du kan lese den på iphonen din. 

Mange opererer med andre type telefoner. Derfor kommer jeg til å legge ut novellen i sin helhet på bloggen om en god stund. Som nevnt: Det er ikke for penga de fleste av oss skriver. 

 

 

Her er de tolv novelletitlene

Dagen er her. I dag skal tolv noveller samles i ett, oversiktlig dokument og leveres Gyldendal. Nå gjenstår det finlesinger og korrektur. Lista har tolv titler. Det skulle vært elleve. Jeg gjorde ferdig en påbegynt novelle i romjula. Kanskje ender vi opp med elleve, kanskje er det en annen enn den sist skrevne som ryker ut?

Å komponere en novellesamling, er viktig. Jeg tenker på det som å settte sammen en lp. Første låt og andre bør være uptempo, den tredje og nest siste er ballader. Slik er det ikke blitt her. Noen noveller har en indre sammenheng. De står i hver sin ende av boka. Jeg har også prøvd å plassere den svakeste novellen strategisk mellom to sterke, men man vet aldri: jeg har tatt feil før og kommer til å gjøre det igjen.

Hva er en god novelletittel? Jeg har gått fra å like de ekspressive, desperate, de som gir leseren tydelige føringer, til å like de mer nøytrale. De som ikke sier all verden, men som kan gi en ekstra dimensjon når teksten er lest. I denne listen er det blanda drops. En samling av enkeltnoveller skal ha det.

Utgivelse i mars, ser det ut til.
Her er de tolv titlene.

1. Jeg biter det i meg

2. Bare en test

3. Løsrivelse

4. Hvilke leker tror du Lotta leker nå?

5. Ørreten i brønnen

6. Sukkerbunn

7. Høsten kan bli lang i år

8. Tilil hjelper

9. Forskningsfri og publiseringsplikt

10. Det du trenger vite om storesøsteren min, to menn, meg – og deg

11. Varmen

12. Trampolineland