Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Archive for august 2010

Fant den på Finn, men kan man tro på det?

with 5 comments

Hva slags bil kunne man leie i England/Irland på 1970-tallet? Jeg veit ikke. Var aldri i England eller Irland på syttitallet, det var heller ikke Robert, hovedpersonen i romanen min. Men han har en kamerat som var der, og kameraten fortalte om en bil med rattet på høyresiden og et eventyrlig navn.

Så jeg fant denne på finn.no.

http://www.finn.no/finn/car/used/object?finnkode=23765454

Jeg har bommet stygt på en bilmodell før, så til dere bilentusiaster: Er det plausibelt at en bil som denne kunne gå som leiebil i England ca 1975-76? Eller er den for sporty? Jeg liker navnet Austin Princess så godt.

Her er sammenhengen opplysningen er brukt i:

Robert tenker på kompisen sin fra ungdomsskolen, innflytteren som ble hans venn, bare hans, som fortalte fra de første feriene i Irland. Familien hans var de første Robert kjente som reiste systematisk til andre europeiske land på ferie. De tok rutefly, lokaltog, metroer, heiser og leide biler som het Austin Princess og hadde rattet på høyresiden. Kompisen følte seg spesiell allerede da, der han samlet en halvsirkel rundt seg ved huskestativet, men forsto ikke at han var annerledes, at forskjelligheten skulle bety noe særlig eller at det skulle være så mange veier å velge for gutter som dem. Han regnet med at andre familier herfra kom etter, at det bare var et tidsspørsmål. Det var sjelden penger det sto på her ute. Sparebankbok var én økonomi, hyller, kopper og skap en annen. Kanskje enkelte manglet fantasi, men mest av alt manglet de en lyst til å oppdage et univers utenfor sine egne sirkler. Det er bra nok for oss, sa de når de igjen skjøv combicampen inn i låven, tørket av kroken med pusseskinet og satte hetta over kula. Sommeren i år var vel bra nok for oss, sa de etter en regnjuni og en pøsejuli der først augusten fikk benkeputene opp av putekassa på verandaen. De brukte ”bra nok for oss” som om det var noe man bare måtte gjennom, noe gledesløst, et pliktløp, en stopp på vei mot noe større. Robert ventet og ventet. Familien Walstad dro aldri etter, reiste aldri til Irland. De leide i stedet hytte 114 på den største campingplassen i Sunne, en tur som tok to døgn hver vei og faren åpnet alltid en flaske varm mellanöl straks han hadde dratt ut bilnøkkelen og lagt den nederst i toalettmappa og erklært at ”nå har ferien begynt.”

Written by Vidar Kvalshaug

30.08.10 at 08:54

Publisert i Uncategorized

Les Roy og riv av deg ei røy av ei setning

with one comment

Tostrupkjelleren, ca 1995-96. «Les Tatt av kvinnen av Erlend Loe. Ung fyr. Kommer som ei kulesa Roy Jacobsen på sin ofte hugne måte å svare og være i verden på. Han hadde rett. Og han var raus mot oss yngre. Av og til tror jeg det er hva som gjelder i livet: å ha rett og være raus.

Minnes om episoden når jeg innimellom skrivetimene sitter på verandaen og leser Vidunderbarn om igjen fordi jeg skal gjøre et bokbad med Roy Jacobsen under Bjørnsonfestivalen i Molde neste fredag.

http://www.bjornsonfestivalen.no/Informasjon/Program

Det slår meg at han snakker opptil det han skriver. Ikke likt, selvsagt, men like høyt på tåballene.

Et eksempel: I Vidunderbarn møter vi gutten Finn som går bananas blant vindusrutene på Årvoll når den fremmede halvsøsteren (barn av hans avdøde far) er ankommet leiligheten og moren sier at jenta ligner på faren sin. Etter all ruteknusingen, oppsummerer fortellerstemmen:

Var jeg bare havnet i dårlig selskap? Eller lå det en uberegnelig faen og slumret også i meg?

I den siste setningen ligger det mer raseri (mot faren, den nye situasjonen) enn i all ruteknusingen til sammen. Ordet også er sentralt.  Slik skriver gode forfattere, og jeg har så forbaska lyst til å rappe den setningen, fikse litt på den og bruke som min egen. Kan ikke det nå, pga bloggen og noe kollegial kodeks, men det er skrivetipset inn mot helgen:

Les og lån. Lån, men ikkje stjel.

Hvor tror du alle geniene før deg har fått det fra? Fra et rent, upåvirket indre? Neppe. Fra andre.

Written by Vidar Kvalshaug

27.08.10 at 09:48

Publisert i Uncategorized

Den farlige allviteren

with one comment

Når du leser kritikker, vil du noen ganger se omtalt at «fortelleren er blitt for allvitende». Det er ikke noe galt med en allvitende forteller. En allvitende forteller vet alt om alle personenes tanker og følelser, om deres fortid og framtid, og hva som skjer samtidig på alle plan – og tolker dem for leseren av boka.

De gangene du ser dette sablet ned i kritikker, er når det ikke er godt nok utført. Derfor prøver (mange) forfattere å legge fortellerstemmen nærmest mulig hovedpersonen slik at ikke alt skal hvile på en ren allvitende forteller.

Jeg utforsker teknikkene gjennom romanen «Tramolineland» og skal vise deg et avsnitt der teknikken jeg har brukt, er følgende:

Første setning er allvitende. Den andre blir personlig og fra Roberts ståsted, dvs at den er et bindeledd mot den tredje, som er fortellerens skildring av hva Robert tenker. Da er vi langt på vei inne i Roberts hode. I løpet av noen setninger har vi flyttet fra ørneperspektiv (slik du kunne gjenfortalt til en mengde mennesker) til mikroperspektiv (slik Robert i en intim stund, sikkert etter noen øl, kunne betrodd deg).

Robert følte trygghet da han var liten, visst gjorde han det, men den kappløp daglig med en uro som kunne slått alle veier. Mest av alt savnet han pappa. Det er det han husker best og som han nå husker at han tenkte på fra fergeleiet og inn: Pappa som var borte i måneder om gangen, og de gangene han var her, opptrådte han som en skygge Robert ikke trodde var noe videre.

Om jeg får til fortellergrepet i romanen? Det skal kritikerne bedømme om et halvt års tid. Jeg er livredd for å gå for langt i å være allvitende, like redd som jeg er for å blogge om denne skriveteknikken. Hvis håndverket ikke er godt nok utført, blir det bare bedrevitende. Grensen mellom de to er syltynn, og det er ikke noe særlig å bli fortalt en historie av en bedreviter.

Written by Vidar Kvalshaug

26.08.10 at 09:11

Publisert i Uncategorized

Luktene fra branntomter (hjelp!)

with 4 comments

Hvor mye reserach driver du? Dette er FAQ for en forfatter ute blant folk. Noen gjør veldig mye reserach. Jan Kjærstad og Gert Nygårdshaug, som begge skriver ekstremt faktabasert litteratur, gjør mye research. Andre skriver bare det de kan og unngår ting som kan få dem i fella.

I avsnittet nedenfor har jeg tatt en sjans på at verden faktisk er sånn. Jeg kan en hel del om ferjer, men i setningene etter har jeg skrevet om brannmenn og hvordan erfarne brannmenn kan bedømme en brann. Dette vet jeg nokså lite om, og det er ikke lett å google. Derfor spør jeg deg: kan du noe om branner og kan du si noe om logikken i det som står nedenfor? Eller kan du være behjelpelig med å sende det videre til et brannkyndig menneske?

På forhånd tusen takk.

Den rå lufta pisker inn fjorden. Selv om det er varmt i ferjas skygger og sola blinker i det nærmest grønne vannet, er det et sinne i lufta, ei klo som griper deg når du har lært å kjenne den og som aldri lar deg lukte sjø, tare og tjærebredde brygger på noen annen måte, som aldri lar deg oppleve det igjen for første gang.

Brannmenn pleier å si at ingen branntomter lukter likt. Objektivt sett kan en erfaren brannmannssnute skille mellom brann med og uten gass, med og uten bileksplosjon og bensinsøl i garasjen. Han kan skille mellom et hurtig raskt nedbrent hus og et som ulmebrenner i lang tid. Likevel vil familien som har opplevd flammene ha én bestemt lukt i nesa. Ikke av en sakte, hurtig eller eksplosjonsartet brann, men lukta av fallitt og sorg og den vil følge dem helt til det siste når de skal se det store lyset

Written by Vidar Kvalshaug

25.08.10 at 09:35

Publisert i Uncategorized

Poesi og flyt i en sekstimeter

with one comment

Tolv komma to

flyter bedre språklig enn

tolv komma ni

gjør det ikke? Jeg driver både med (større) strukturelle ting og små trivielle, som eksemplet ovenfor. Er det bare forfattere sjøl som kan henge seg opp i slik rusk, som at tolv komma to (rytmen t-k-t med to raske t´er) flyter bedre enn tolv komma ni?

På dette tidspunktet i romanen, er Robert en ti-tolv år gammel gutt og han refererer en 60-meter under idrettsdagen. Jeg vil ikke at Robert skal være best.  Tolv komma to på 60-meteren hørtes greit ut, inntil jeg googlet en resultatliste:

http://asker-skiklubb.net/documents/Julestevnet.pdf

Dette ser ut til å være av de bedre løperungene i landet. De hvasseste ser nitallet. Så hvor mye dårligere er da tolv komma ni?  Man kan bli gal av mindre detaljer enn dette, og arbeidsdagen er såvidt begynt!

Slik ble passasjen med 60-meteren:

Robert dukket og huket seg i skjul ved åpningen til røret og kjente den harde betongen mot ryggsøylen mens han pustet minst like fort som etter sekstimeteren på idrettsdagen i vår. Tolv komma ni, hadde han fortalt faren og vist fram deltakerdiplomet. Det er bra, gutten min, det er bra nok, hadde faren svart.

Written by Vidar Kvalshaug

24.08.10 at 02:49

Publisert i Uncategorized

Hvor var du da Bertrand Besigye brakk lua?

leave a comment »

Fint å se Bertrand igjen. Godt å høre at han ikke skal vente så forbaska lenge med ny bok. Fint å se andre også. Det blir ikke rare voksenkontakten av å sitte hjemme og skrive bok. Det blir mest kona og de ansatte i barnehagen. Derfor: ut på fest- Det var lansering av høstlista hos Gyldendal i går og fest etterpå. Her kan du se noen bilder av venner og kolleger.

Written by Vidar Kvalshaug

20.08.10 at 10:26

Publisert i Uncategorized

Einar er en vanlig fyr, kun det

with one comment

Dagens arbeide har bestått av en del dialog jeg ikke skal bry dere med ennå, men den raskeste operasjonen var også den som tok lengst tid. I boka er det en barndomskjenning av Robert. Denne fyren heter Togge. Han har hatt med navnet siden første utkast, men jeg har bare likt det sånn passe.

Jeg liker at litterære karakterer har mest mulig normale navn hvis ikke navnet skal brukes til å karakterisere vedkommende. (For eksempel kan ikke Holden Caulfield, Owen Meaney eller Huckleberry Finn være helt som oss andre – forfatterne har indikert det med navnevalgene)

Togge er ikke spesiell. Han er en av dem fra skolen som ble værende hjemme. Da jeg hørte redaktøren min si navnet hans høyt, bestemte jeg meg for å finne noe mindre fancypancy. Det er ingen grunn til at han skal ha det klengenavnet.

I dag fant jeg en episode tidlig i boka med en som heter Einar. Vi møter Einar som barn og Togge som voksen. Jeg slo sammen disse personene. Nå heter han Einar. Navnet skal ikke stå i veien.

Hva er de beste og verste navnene du har sett romanfigurer ha?

Written by Vidar Kvalshaug

17.08.10 at 10:44

Publisert i Uncategorized