Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Archive for april 2010

Hjemstedet vil alltid være en stein i skoen

with one comment

I notatene etter siste forlagsmøte, står det: «fremmede for hverandre» og «ingen tar ansvaret for lite kontakt». Det kan høres ut som stikkord i en psykiaters logg.

Hovedpersonen Robert er ca 35-37 år, det er ca 15-17 år siden han bodde hjemme, og det er en betydelig avstand mellom ham og foreldrene.

Redaktøren min pirker i dette, stiller spørsmål som jeg må tenke over svaret på. Som forfatter har jeg tatt det for gitt at dette er plausibelt, at en leser er med på tankengangen. Det er farlig. Jeg må motivere også dette. Hver gang du hører litterære personer si at personer må motiveres, ting må motiveres – og det sier de/vi ganske ofte – betyr det omtrent dette:

I Roberts eksempel må jeg inn for å forklare. Er et et brudd med foreldrene? Nei. Avstanden er fysisk, men en har vokst seg til over tid. En ungdoms løsrivelse og skapelse av eget liv i tillegg til at han har vokst gradvis fra der han kom fra, folka han kom fra. De er blitt forskjellige, men de har telefonsamtaler opp gjennom årene.  Samtalene handler om oppdatering på fødsler og begravelser, om ytre ting som har skjedd og ikke minst været.

Begge parter ser ut til å akseptere denne samtaleformen, ingen går over formens uuttalte grense. Ingen gir. Det er bortimot tjue års lunk.

Når det er snakk om å motivere, må jeg gjøre denne avstanden troverdig ved å vise dette i teksten, ikke referere overstående. Kanskje er det snakk om sju linjer her, tre linjer der, men det må være de riktige linjene.

Leesren må akseptere dette faktum. For jeg tror leserne automatisk er med på at hjemstedet vil alltid vil være en stein i skoen. Eller er det også feil? Sportsspørsmålet: Hva føler DU?

(bildet er tatt av Per Kvalvik)

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

30.04.10 at 07:09

Publisert i Uncategorized

Det gjenstår maksimalt én runde

with 3 comments

Hvor mange ganger skal man høre at «det da ikke kan ta særlig lang tid å skrive en bok», altså 200 manussider? Mange. Og det er greit. Hvor mange ganger er man ikke fristet til å fortelle om revisjonene, pirket, strykningene og alt og spørre tilbake: «hvor lang tid tror du ikke det tar?»

Dere som har lest bloggen fast, har en anelse om det, og nå bryter det løs igjen.

Runde 3.

Bokseren står i hjørnet, har ikke engang touchet kanvasen eller hengt på tauene.

I dag ble runde tre blåst i gang. I klartekst betyr det at boka ikke kommer ut i høst, men i januar. Akkurat det betyr lite for meg. Jeg begynte kke å skrive for å bli publisert ofte, men for å fine ut noe om meg sjøl, om jeg var kapabel til mer enn det som Kjartan Fløgstad beskrev som å ”reisa til byen for å skapa seg” (sjekk dobbeltheten i uttrykket ”å skapa seg”, som det ofte er doble hentydninger hos Fløgstad)

«Trampolineland» har fortsatt mangler, men de er færre enn sist, opplyser redaktøren. Jeg er nokså enig med ham. Noen ganger håper en forfatter at redaktøren ikke skal oppdage akkurat den snarveien, den vrien, den logiske bristen, men en god redaktør oppdager alltid åpenbare svakheter. Oddvar Aurstad i Gyldendal er bra for mitt forfatterskap.

I dag satt vi en drøy time og snakket om Robert, Beate, fedre, familie og andre figurer i romanen som om det var folk vi kjente, vanlige folk med litt uvanlige ærender og deres hverdagstrøbbel.

Det slo meg ikke før etterpå at vi snakket løst og ledig om romanpersonenes røverferder, og at det var som om de levde. For meg var det første gangen jeg snakket slik, helt fri fra manuset.

Tolke det?

Følelsen var god. Er god. Det gjenstår maksimalt én runde, og det er denne runden jeg har til å gjøre det.  I kveld har jeg en drink med et fornavn på bordet, Chip Taylor på stereoen og venter med å åpne notatene fra møtet til det kjennes riktig.

Kanskje til helga. I alle fall før mai. Følg med på bloggen. Det er i gang igjen.

Written by Vidar Kvalshaug

28.04.10 at 19:39

Publisert i Uncategorized

Alltid ha en på lomma

with 3 comments

Dette er mitt beste tips til deg som skriver eller vil skrive litteratur: Ikke la noe gå fra deg. Bruk notisbok eller notatfunksjonen i mobilen.

Skal du notere alt, absolutt alt? Nei. Jeg har en usedvanlig stygg notisbok, men formatet er hendig for både innerlomme og skulderveske. Da blir den brukt, og nå har det begynt igjen: flere ganger daglig tenker jeg på noe som er verd å notere. En setning, en assosiasjon, et navn. Det kan være hva som helst, til og med små utklipp fra avisene. Notisboka skal myldre.

La oss si at du får bruk for to av ti ting du har notert og at de ni andre bare er pinlig? Det er likevel verd å dra rundt på notisboka. Det er på de små, linjerte sidene det begynner.

Hva bruker du for å huske?

Written by Vidar Kvalshaug

18.04.10 at 05:54

Publisert i Uncategorized

Bordet er ryddet for to nye bøker

with 5 comments

Bordet er selvsagt ikke ryddet. Det står lysestaker med stearin i klaser ned på siden, det ligger papirer med kaffeflekker og penner samt at det står en særdeles sliten Acer-pc som en av de neste dagene blir erstattet av en ny mac. Men i hodet er det klart for to nye bøker de to neste årene.

Titlene er: (kremt). «Flotte titler», svarer redaktøren min på sms, men vi får se hvor lenge de blir stående. Prosjekter har en tendens til å endre seg.

Jeg hadde tenkt at «Trampolineland» (trolig utgivelse til høsten) skal følges opp av en roman som heter «Middelklasseirritasjonene», muligens med undertittelen «om familie, fedre og annen ufred i vår tid».

En novellesamling skal også komme ut av skissene jeg har i telefonen og en manuell notatbok. Den skal hete «Savnesanger».

Denne bloggen har handlet om «Trampolineland».

Jeg er usikker på i hvilken grad jeg skal blogge om skrivingen av oppfølgerromanen. 

Jeg er usikker på interessen rundt dette, for her er det foreløpig bare en tittel og en svært vag idé som bør bli et ferdig førsteutkast til jul.  Har du tanker omkring dette, bare fyr løs i kommentarfeltet.

Written by Vidar Kvalshaug

14.04.10 at 10:58

Publisert i Uncategorized

Finn feilen, få en T-skjorte i posten, liksom

with 4 comments

Samme hva du skriver, om det er prosa, bordtaler, blogg referater fra møter eller tanker som faller deg inn, dukker det språklige ugresset opp. Vi er så redde for å ikke bli forstått (riktig) at vi gjerne understreker poengene to ganger.

Fant du ugresset i forrige setning?

IKKE JUKS. LES SETNINGEN EN GANG TIL. SVARET STÅ NEDERST I DENNE POSTEN

I gjennomgangen av den aller siste delen av romanen «Trampolineland», fant jeg denne setningen:

Koppen han ba om, kunne til forveskling ligne et krus, men denne hadde to solide hanker, gjenger inni og lokk med tut på. 

At noe til forveksling ligner et krus, er unødvendig. Enten forveksles koppen med et krus eller så ligner den. Korrekturfolkene i forlaget ville tatt denne for meg, håper jeg. Dette smøret på flesket er ikke alltid lett å oppdage på egen hånd, men prøv. Du får bedre språk.

(«Understreker poengene to ganger» er nettopp en slik. det holder å si «understreker».)

 

Written by Vidar Kvalshaug

07.04.10 at 07:30

Publisert i Uncategorized

Drep en darling med delete

leave a comment »

Ni ganger. Jeg vet at jeg er opphengt i det å alltid være et annet sted, men ni ganger?

Søkfunksjonen i word er god å ha. Jeg sitter og søker etter begreper og ord jeg bruker mye, for mye. Den forrige novellesamlingen min, som du kan lese om her,

 http://www.adressa.no/kultur/bok/bokanmeldelser/article1285515.ece

hadde en annen tittel i utgangspunktet. Den het først ”Alltid et annet sted”

Derfor ble begrepet en besettelse for meg. Og ni ganger har jeg brukt dette i det nye romanmanuset. Aldri om konkrete ting, som for eksempel at noe måte settes et annet sted, men i overført betydning. Noen av disse ni må bort. Denne ”et annet sted”,  lar jeg bli igjen:

Rotary ble dette mystiske stedet hvor faren kanskje ikke var den faren Robert kjente, og ganske tidlig visste han at han måtte et annet sted i livet for å møte denne faren. Kanskje en pappa som var morsom uten å måtte kiles. En som ville bygge et slott i stedet for å lempe all sanden ned i en kasse som skulle stå langs veien til vinteren.

Written by Vidar Kvalshaug

06.04.10 at 09:57

Publisert i Uncategorized

Blyanten som roter det til

leave a comment »

Slik er det blitt. En haug papir og blyantstreker hit og dit. Alle digresjoner, strykninger og blyantinnsmett får manuset til å se enda mer uferdig ut enn det er.

Påsken har, som planlagt, vært printens høytid. Å lese sakte på papir, mumlelese halvhøyt og faktisk lytte til hva som flyter og ikke. Det er møysommelig, men gøy.

I marathonspråket er løperen nå på vei inn  på stadion.

Written by Vidar Kvalshaug

03.04.10 at 10:10

Publisert i Uncategorized