Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Archive for mars 2010

Glimtet i en regnmorgen

with 3 comments

          

Noen ganger blir du så fornøyd med deg sjøl at du våkner av det.

I dag skulle det ikke mye til. Jeg var oppe før  flere av nettbrukerne hadde lagt seg. Regnet tappet mot verandaplankene. Kaffe med sukker, rett inn i manus. Denne morgenen var en planlagt transportetappe. Nærmere femten sider er revidert før dette skrives.

Jobben har bestått i å flytte tid (fra nåtid til fortid). Forsøker å være restrktiv med bruken av nåtid, det jager opp tempoet i tekster og må brukes med omhu. Jeg har strøket nesten en hel side tekst. Det var mange ord der, men det sto ikke mye som var viktig for handlingen eller karakterene. Folk gikk over golv, hentet kaffe. Slik som i livet. Og livet har ikke mye å gjøre i en roman når scenen uten en litterær belysning. Alt og alle må ha en funksjon

Jeg har noen fyllord, satt komma, byttet setningsstartene, forsøkt å ikke skrive ”sa hun” og ”sa han”, men variere. Akkurat slik læreren din kanskje understreket i stilene på ungdomsskolen. 

Så, på side 136, skvatt jeg. Tilgi selvnytelsen, men jeg syntes jeg hadde vært så heldig med dette første bildet at jeg må dele på bloggen. Det er spesielt gøy å finne ting du har glemt er der.

Målet er å klare ti sider til før ungene våkner.

Ferja lå som en feit svane i plaskene fra fjorden. Skiltet Ombordkøyring på signal er den eneste fargen som skinte, oransje og alarmerende. Skodda lå grå over fjelltoppene ute på øya, men Beate kunne se det var lysere ute i havet. Hun lurte på om Robert har stått her mange ganger og ventet på første ferje, om han ennå  kjente lukta av tjærebredde kaier, om han fortsatt kunne lagt seg på magen og sett etter småkrabber under kaikanten.

Written by Vidar Kvalshaug

31.03.10 at 05:02

Publisert i Uncategorized

Ett par, to daler, flere måter å se det på

with 4 comments

Robert og Beate har vært sammen i seks år. Ikke alle skjønner hvorfor. Er det meningen vi skal like henne? spurte redaktøren min og det ble omtalt posten 9.mars (se arkiv)

På vei vestover kjører Robert gjennom Gudbrandsdalen og ser hva rikdommen har gjort med landet hans.

Trampolinene sto der og sugde sol mens barna var på skolen, og nå i dimma mot en ny dag var de mørkeblå og hadde tatt noe av natta opp i seg. De hadde et hemmelig liv som bare en som kjørte forbi kunne tenke opp, som kun den ekstra oppmerksomme kunne ane, som bare en fremmedgjort kunne fascineres av. Når Robert begynte å se ut til sidene der dagslyset gradvis fikk tak, holdt de ham våken.

 

Beate skal også vestover. Hun skal se noe annet. I dag funderer jeg på om hun også skal kjøre Gudbandsdalen og se det samme, men oppfatte det totalt annerledes. Eller skal jeg sende henne opp Østerdalen i stedet?

Problemstillingen er om de er gjort forskjellige nok allerede, om jeg trenger denne siste understrekningen av forskjelligheten?

«Du får tid nok til å tenke/ når du drar som trubadur», sang min gamle venn Stein Ove Berg. Det gjør man sannelig ikke med en febersyk ettåring i huset, på fanget og delvis over tastaturet. Det ordner seg nok til i morgen tidlig.

Written by Vidar Kvalshaug

30.03.10 at 12:06

Publisert i Uncategorized

Et brev med streif av sol

with 7 comments

I dag er det vanskelig å skrive. Tankene ligger i de to neste bøkene. De blir mulige takket være dette tiårets viktigste brev. Det kom lørdag.

Fredag ble stipendene fra Statens Kunstnerråd offentliggjort. Jeg gledet meg over kolleger som fikk støtte, kanskje spesielt over novellistene og enda mer spesifikt kollega Annette Mattsson i Bergen som fikk et treårig arbeidsstipend. (Herved også en oppfordring til å lese hennes noveller – mer vil komme fra hennes kresne blyant) http://www.bokkilden.no/SamboWeb/enkeltSok.do;jsessionid=FA3BC3F705DB6A82C9559DFACE89729C.node4?rom=MP&enkeltsok=annette+mattsson

Sjøl fikk jeg avslag. Er det lov å bli sur over det? Rasjonaliteten klarte ikke overstyre følelsene denne fredagen. Jeg var sur. Lei meg. Tenkte at ”Trampolineland” blir min siste bok. Jeg kan ikke sette familieøkonomien mer i spill ved å ta fri fra jobb for å skrive.

Lørdag var vi i byen med ungene og kom heseblesende hjem like oppunder banetv. Middagsgjstene skulle kome bare en time senere. Vi hadde ennå ikke vært i butikken. Alle var stressa. Kona ringte fra postkassa, oppglødd. 

”Ikke blir sur for at jeg har åpne posten din. Livet ditt er i ferd med å endre seg”, sa hun, og leste:

”Det litterære Råd har tildelt deg Vederlagsfondets 2-årige arbeidsstipend. I 2010 kr 186.000 per år.”

Hoi. Livet var snudd. Jeg snakket ned i en kald flaske øl tre sekunder senere, men var for øvrig målløs. Da skjønte jeg hvorfor lottomillionærer ikke klarer å si annet på direktesendt tv enn at de skal bygge seg ny garasje.

Written by Vidar Kvalshaug

29.03.10 at 09:13

Publisert i Uncategorized

Lære seg å ta på en kvinne

with 2 comments

 En kjent norsk forfatters kone sa i en bordtale på 1990-tallet at ”XX (forfatteren) lærte meg å lese, jeg lærte ham å føle”. Det slo meg i magen. Så var jeg ikke alene.

Robert i romanen ”Trampolineland”, som ser ut til å bli utgitt til høsten, reiser hjem til øya si for å ta et oppgjør med faren. Andre saker kommer også opp. Han brenner blant annet etter å erobre noen, å nedlegge farens hjemmehjelp, can’ help it.

Jeg har forsøkt å si noe om hvordan enkelte kvinner oppdrar menn i de ”nære ting” eller, som en sa en gang, ”komme i kontakt med følelseslivet sitt”. Usj, ordene vokser som padder.

I dag får du et langt, kladdutdrag som jeg vurderer å ta inn i romanen ”Tramolineland”. Jeg er usikker på om det fungerer.

Hva synes du? Kommentér gjerne.

Lyst var det ikke. Lyst for ham var oppdrift. Lyst hadde kostet ham mye. Han måtte å lære å skille det fra tvangshandlinger og ting man gjorde for å fylle den andres forventning. Lyst var ikke noe man lærte på nordvestlandet på 1980-tallet, ikke da heller. Plikt, derimot. Beate hadde lært ham lyst og nytelse, å riste seg fri fra alle tankene på at han alene hadde ansvaret for en avslutning og et smil på hennes munn. Hennes lyst handlet om at han ga seg helt hen, opplyste hun, og det var fullstendig gresk for ham i begynnelsen til hun begynte å be ham assosiere. Robert Walstad satt der, på vei mot en solid voksenalder og assosierte smaker og lukter, det være seg små sandwicher av serrano, manchego og oliven hvor hun hadde pirket ut steinen eller det nye skyllemiddelet hun kjøpte til klærne. En vin fra et merkelig vinland, beskrivelser av hvor på kroppen hun strøk, og til slutt var han blitt så komfortabel med dette, forutsatt at det ikke gikk som en fortelling i hennes venninnekrets, at han lot henne stryke, at han uoppfordret sanset, assosierte og satte mer elegante og presise ord på sine opplevelser, for han var ikke satt lenger tilbake av pietismen og sin barndoms rådende «yte, siden nyte»-holdning. Han så det nyttet, så at de små fysiske og psykiske øvelsene gled over i hverandre og skapte en helhet.

Written by Vidar Kvalshaug

26.03.10 at 09:41

Publisert i Uncategorized

Levende lyd laget – eller lallende latterlig?

with 4 comments

 

Noe moro skal forfatteren ha underveis. Siden man ikke drikker gintonic før halv to, må man skru opp stereoanlegget, supe kaffe og heller leke i språket.

 Helt siden jeg som 16-17-åring hørte Merle Haggard synge

A canvas covered cabin in a crowded labour camp

 har jeg vært fascinert av alle c-ordene han fikk inn. Ca – co-ca-cro-ca

Fra min tid på desken i Dagbladet på 1990-tallet husker jeg å ha laget tittelen  ”Fem ferske fjes finner formen”, om barneskuespilerne i en Annie-forestilling.

 Kan man tøyse slik i litteraturen?

Ja.

Sjekk ut L-ordene i de par siste setningene. Forstyrrende? Kanskje. I alle fall nå som du er gjort oppmerksom på dem.

Moro å lage? Definitivt.

Ut av en ryggsekk av helt ordinær størrelse, pakket Anne ut mengder av gjenstander, blant dem et piknikteppe, bestikk, bokser med salat, plastglass med stett og en firelitersdunk med hvitvin. Robert pirket i salaten, men drakk. Vinden løyet. Flytebrygga lå i le, de drakk, lo og skålte til lave klakk fra havet. 

 

Vellykket eller tåpelig? Kommentér.

Written by Vidar Kvalshaug

25.03.10 at 08:31

Publisert i Uncategorized

Camilla er ikke blant oss lenger

leave a comment »

Camilla måtte ut, måtte bort. Redaktøren min spør på en subtil måte hva slags funksjon hun har. Svaret er ingen. Folk uten funksjon, må forsvinne. I romaner så vel som i andre diktaturer.

Jeg skrev om Camilla-problemet i posten ”Tenkte det var fint med en kjæreste” for en stund siden.

https://kvalshaug.wordpress.com/2010/02/23/tenkte-det-var-fint-med-en-kj%c3%a6reste/

I går kveld og i dag morges ble hun endelig fjernet fra familien Walstad. Det var nå blitt en teknisk operasjon for meg, no feelings, men likevel satt jeg igjen med dette vesle avsnittet, en liten darling i teksten . Den betyr ikke noe i sammenhengen lenger, har kanskje aldri gjort det. Her er den. Bye, bye, Camilla.

”Har du fisket mye?” spurte han Camilla.

Hun satt sammenkrøpet som en fugleunge i en tilsnørt boblejakke og plirte med øynene mot kveldssola som kom mellom to sjøhus og satte Anne i skyggen.

”Jeg er fra Ærø”, sa hun og så at det ikke sa Robert noe særlig.

”Jeg elsker å være på sjøen. Kjenne elementene,” la hun til.

 Motoren bråkte såpass at Robert frikoblet den hver gang Anne sa noe. Hun pekte på skarv som fløy opp og andre småbåter med en krans av måker rundt der de gjorde opp fangst.

Written by Vidar Kvalshaug

24.03.10 at 08:21

Publisert i Uncategorized

Natt til mørk morgen

with one comment

 

Skrivingen startet ved sekstiden. Ikke i fysisk forstand, men ikke helt ute av natta begynte jeg å formulere tankene til Robert en julinatt natt der Robert våkner på sofaen til faren sin.  

Kapittelet åpnet slik

Julinatta holdt på å vikle seg ut av et laken av stille partikler, blomsterstøv, tung dunst fra nyslåtte plener og komme til en ny klarhet. Han la hodet på puta og lukket øynene, men ett av beina pendlet utenfor dyna og kanten på den blå sofaen. Det bare beinet svingte lett, uten at han visste det var slik eller mente noe videre med det, og fanget inn både tiden som hadde gått, den sparsommelige stua og rommet ved siden av.

Omtrent dette hadde jeg på repeat på vei til barnehagen. Tre barn var usedvanlig hjelpsomme og blide denne morgenen. Hjemveien tok jeg gjennom et boligområde med flere øde strekninger, skitne brøytekanter og en gjenstridig tåke, på gangstier hvor det var bilspor i sørpa og uten kaffe eller frokost gikk jeg til maskinen og John Coltrane fra 1966 for å skrive Robert helt svart og syntes jeg fikk det ganske bra til.

Videre nå, opp fra en transelignende time, en av de lykkeligste ulykkelige i hele skapelsen av romanen. Tør ikke se meg tilbake. Bare et par slike timer til før påske og jeg veit det er dette jeg skal drive med resten av livet.

(Tittelen på denne posten er lånt fra Ingvar Ambjørnsens novellesamling fra 1997)

Written by Vidar Kvalshaug

23.03.10 at 08:27

Publisert i Uncategorized