Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Archive for februar 2010

Røyket ut av teksten

with 4 comments

 

Folk røyker for mye i tekstene mine. Novellene er fulle av røykere. Sigaretten er så forbaska litterær når den er røykt på riktig måte, av riktig person i riktig sammenheng. Men nå vet jeg det bare er en snarvei.

Helt fra jeg leste diktet ”Cigaretter” av Sigbjørn Obstfelder har jeg vært besatt av røyking i litteratur. Selv er jeg vokst opp med min mors Petterøes 3 (Rizla papir) og røyker pipe sjøl, men røyking har alltid vært mer stas i litteraturen.

Nå sitter jeg og reviderer romanen ”Trampolineland” og redigerer bort noe av røykingen. Alt for mange av hovedpersonene i mine tre siste novellesamlinger røyker. Uvanen er en snarvei til å fortelle om klasse og ståsted: Hvis person A kaller det sigarett og person B kaller det ferdigrøyk, oppfattes personene på vidt forskjellig måte.

Dette er snarveier til å sette en situasjon. Jeg vei at jeg må være mye mer presis framover. Røyk er for enkelt. Likevel sliter jeg litt med å fjerne denne darlingen:

Moren betraktet ham ofte fra trammen. Hun likte å lene seg mot dørkarmen og se at den enslige stripa av røyk omfavnet lampekuppelen over henne. I dag dultet hun døra med hælen og ropte innover i huset at også Anne burde komme seg ut og leke. Anne? ANNE? AAAnnnEEE?  Robert var alene og det så ensomt ut, det han drev med.

 

Hva synes du? Trenger moren å røyke?

Written by Vidar Kvalshaug

27.02.10 at 11:49

Publisert i Uncategorized

Jakt handler ikke om død, men overlevelse

with 4 comments

 Forfattere bruker episoder i stedet for å si det rett ut. Det kalles ”to show”, i motsetning ”to tell”. Show, don’t tell er det eldste hakkspettrikset for oss som skriver. Neste bok heter ”Trampolineland”, er en roman og kommer til høsten hvis bearbeidelsen går bra. I denne bloggen får du 5-6 oppdateringer i uken på hvodan det går og hvilke problemer som ligger på skrivebordet mitt.

 ”Kanskje jaktepisoden bør flyttes?”, foreslo redaktøren i Gyldendal. Godt innspill. Så det sjøl like etterpå. Jaktepisoden er stablet sammen med andre episoder. Det er ikke nok luft og rom rundt den til at den virker slik den skal . Jaktepisoden er en ”show”, ikke en ”tell”.  Jeg vil si noe om hovedpersonen Roberts kontroverser med faren. I stedet for å si rett ut at faren ender opp med å ydmyke seg selv, og sønnen sin, foran øynene på en mengde andre, forteller jeg en lengre historie om dette.

Hvorfor en machoslitt metafor som jakt? Første gang jeg var på jakt, var i 2006. Som bikkjefører. Uten våpen. Det var en så mektig måte å være sammen med natur på at jakt ble sentralt også i forrige novellesamling . For meg handler ikke jakt om død, men om overlevelse.

Jeg pleier å få sjekket de jakttekniske uttrykkene, ord og uttrykk og sannsynlige scenarioer med min gode venn Terje på Nordmøre. Dette utdraget er ennå ikke gjennomskrevet og kvalitetssikret med ham.

Kolla lå veltet som en trefigur et stykke inn opp i skogen. Fridtjof og Dunadsterroristen kom, og de meldte fra på radioen. Det var ei lita kolle. Skuddet hadde gått gjennom mellom frambeina og strupen og gått rett i kjøttet uten å brekke bein eller treffe vitale organer. Det var nesten godt gjort, visste Robert. Hadde han ikke vært så oppe i situasjonen, ville han ikke kalt det et vådeskudd, et av flere, to eller tre, som falt. Skuddet måtte ha vært ett av de siste og slått inn i dyret i svært heldig vinkel, all bevegelse oppover i terrenget etter den åpne marka hadde vært på den eksplosjonen av ren energi og dødsangst, og det kunne dyr kommet et stykke på.

Written by Vidar Kvalshaug

26.02.10 at 07:29

Publisert i Uncategorized

Varmtvannsberedere i nyere norsk litteratur

with one comment

 

Å komme fra et vanlig boligfelt et vanlig sted og være vanlig, ensom som gutt, medfører at du kan bli kjent med vanlige ting. Som varmtvannsberederen i det vanlige huset du bor i.

I høstens roman ”Trampolineland”, lar jeg hovedpersonen Robert som ung gutt gå inn i det golde vaskerommet, sige ned med kinnet mot varmtvannsberederen og sovne.

Karl Ove Knausgård har også en varmtvannsbereder i Min Kamp 4. Det var gledelig å finne den, men ikke direkte overraskende at det handlet om en frådende fars behov for avstraffelse:

”…faren var rasende på ham da han kom hjem, slo ham med knyttneven mo leppene, som begynte å blø, og stengte ham inne i det vesle rommet med varmtvannsberederen, hvor han var alene hele natten” (fra MK4, side 32)

Vet du om flere varmvannsberedere i nyere norsk litteratur, er det fint om du dropper en henvisning i kommentarfeltet. I mellomtiden: Ta vare på den varmvannsberederen du har.

Written by Vidar Kvalshaug

25.02.10 at 19:29

Publisert i Uncategorized

Tenkte det var fint med en kjæreste

with one comment

Camilla ryker. Camilla skal ut. Det var en av konklusjonene etter møtet med forlaget. Jeg hadde ingen plan med henne. Tenkte bare det var fint med en kjæreste.

Camilla er den som ville vært svigerinnen til my man Robert. Camilla er med til øya denne uka i juni hvor alt skjer. Hun har noen kommentarer her og der. Robert får fortalt henne et par ting i beruset tilstand, men hun er en død hest. En kulisse. Camilla lever ikke og hun trenger ikke å leve i romanen «Trampolineland»; hun gir ikke liv til handlingen eller noen av hovedpersonene. Hun har ingen funksjon.

Dette er et eksempel på et Avsnitt Der Camilla Er Med:

Anne og Camilla satt som to barn ved siden av hverandre på tiljene og han følte at de bare ventet på at han skulle mislykkes før de sa noe, slik at de kunne peke og le, slik han og Anne hadde gjort av faren i sin tid. Pekt og ledd, ventet på at klovnen skulle vase seg inn i tauet og falle over bord. Slik var det å være tolv, tretten og kjede seg i båt. Fryse. Ønske å være et annet sted.

See? Hun er en kulisse. Nå er hun snart borte. Jeg tenkte bare det var fint med en kjæreste i fortellingen. All sentimentalitet til side nå.

Written by Vidar Kvalshaug

23.02.10 at 20:25

Publisert i Uncategorized

Middelklasseirritasjonene

with one comment

 

 ”Get in, get out, don’ t linger”, var Raymond Carvers råd. Han skrev ikke romaner, for rådet fungerer kun på novellen. Den helhetstenkingen romanen krever og dens type annerledeskonsentrasjon, har jeg ikke i dag.

”Hjemme med sykt barn” betyr ikke skrivetid. Minstemann vil være på fanget – og får det. Med en bråkete babybok i den venstre hånden, kladder jeg videre på et nytt plott med høyre. Det gjelder neste bok om Robert og Beate, familie, flukt og fedre og annen ufred i vår tid. Den heter ”Middelklasseirritasjonene”. En arbeidstittel.

”Trampolineland” ligger i bunker, og om den skal ut til høsten, må den være ferdig revidert like over påske. Tre uker i mars og hver bidige røde påskedag er satt av til den.

 Slik blir heltidsforfatterdagen: Levere i barnehage, skrive, bevisst la huset flyte, hente i barnehage, mekke middag, rydde, ikke få høre Dagsntt Atten pga barnetv, legge unger og siden snike seg skyldig opp på loftet for en ny økt rundt ni. Aldri nok tid til å gå HELT inn i noe, slik den unge kunstnerspire Martin Eden fikk gjøre det i Jack Londons bok. Martin Eden endte likevel med å drukne seg. Jeg nøyer meg med å gå forbi prosjektet jeg holder på med, planlegge noen nye, se skamfullt på bunken papirer og drømme om mer tid.

Nå sover sønnen min. Han hoster og vrir seg, men sover, ennå så lenge. Dette ble nok dagens vesle arbeide. Nå har hodet begynt å boble av setninger og replikker, men det nytter ikke å trykke på noen pauseknapp eller lagringsfunksjon. Så får prosaen bare forsvinne til fordel for det prosaiske

 Det er en middelklasseirritasjon, det også.

Written by Vidar Kvalshaug

22.02.10 at 09:40

Publisert i Uncategorized

Det er okay å låne fra nasjonaldagen

with 3 comments

 En kvinne går opp Mølstergata, inn i Arnt Paulsens gate, forbi de vietnamesiske ungdommene som røyker og fikler med lommekniver utenfor en shabby kiosk, forbi gamle Alvin som sitter og ser på det hele. Hun risler med et nøkkelknippe og stikker en av nøklene i den blå porten Det er tidlig ettermiddag, det har lyst opp og skint av etter de plutselige bygene midt på dagen, men hun ser seg stjålent tilbake som om hun kommer fra et mørkt smug

Denne passasjen finnes på side 61 i manuset. Jeg blar motvillig gjennom det som skal bli romanen «Trampolineland» og som er planlagt utgitt i høst. Det er tre uker til jeg skal jobbe den ferdig på fulltid. På tide å bli venner med manus igjen.

Alle forfattere låner. Noen skriver rett av. Nå husker jeg at deler av denne passasjen er et lån fra en av mine favorittlåter ”Fourth of July” med Dave Alvin. Et lån med twist og vridninger. Slik går første vers inn mot refrenget.

 She’s waiting for me when I get home from work / But things just ain’t the same /She turns out the light and cries in the dark /Won’t answer when I call her name /On the stairs I smoke a cigarette alone / The Mexican kids are shooting fireworks below 

 Ville du kjent igjen sangen i tekstutdraget om du kunne den?

Written by Vidar Kvalshaug

21.02.10 at 09:15

Publisert i Uncategorized

Det er slike lyder som blir livet ditt

leave a comment »

Trampolineland

Det er slike lyder som blir livet ditt

Når Bill Evans, McCoy Tyner eller Horace Silver slår den første akkorden, tenker jeg ofte at de legger premissene for hele låta. Alt ligger i de første sekundene. Jeg begynte å høre jazz seint i livet, men dette er noe jeg har trodd på i litteraturen helt siden jeg begynte å lese og forstå hva jeg leste. Første setning i en tilfeldig oppbladd bok eller novelle i butikken har ofte utløst kjøp.

“Trampolineland” har en mer åpen start enn noe av det jeg har gjort før. Det har vært til stor hjelp videre i boka. Normalt liker jeg at første setning går rett i strupen og røper fortellerens ståsted, sinnelag, tone og tema.

I come from Des Moines. Somebody had to

…er en klassiker av Bill Bryson, uten at forfatterskapet hans er noe å skryte av.

Den aller største romanåpningen av dem alle, kommer fra Bruce Springsteen og låta “Downbound train”.

I had a job/I had a girl/I had somethin’ goin’, Mister / in this world.

…slo beina av meg den gangen på åttitallet da vi spilte “Born In The USA” på batteridrevet kassettspiller i det orange teltet til brødrene Bøthun. Sangen gjør det fortsatt. Åpningen fungerer på alle plan, den sier noe om tapsfølelsen og ikke minst klasse, siden den henvender seg til en “Mister”. Rett og slett stor diktekunst.

Noen ganger skal førstesetningen sette en stemning, vise et miljø og fortellerens tilnærming til det. I debutromanen fikk jeg det til. Nesten. Følte at førstesetningen satt :

Noen hadde skutt med hagle på skiltet som markerte stedets sentrum.

 Min daværende redaktør i Aschehoug mente at åpningen var for brå, at jeg burde åpne med de to hovedpersonene, så jeg lot meg overtale. Nevnte setning havnet på side sju. Hvis jeg skal lese den boka høyt, starter lesingen heretter på side sju.  

Hvordan går åpningen i “Trampolineland”?

Det er slike lyder som blir livet ditt. Bekken sleper seg sløvt av gårde slik bekker gjør i juli.  Gresstuster, knopper som har falt med og blitt myke og små greiner svimer ned langs kantene som er bygget av en gutt på ni og et halvt år som har sytten dager igjen til bursdagen sin.

Slik står den, foreløpig. Har ikke tenkt å røre den, ennå. Det er så mye annet å gripe fatt i først. Hovedpersonen, for eksempel. Snøen foran inngangspartiet på huset. Bunnen av barnas barnehagesekker, vi frakter så mye  ræl fram og tilbake hver dag. DVD-serien jeg aldri får begynt på. Joggeskoene som stirrer ensomt fra skapmørket og alle andre grunner til å utsette noe.

Written by Vidar Kvalshaug

19.02.10 at 09:48

Publisert i Uncategorized