Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Archive for april 2013

Historien om Norge og Springsteen er et lite stykke Norge i seg selv

leave a comment »

I går kveld spilte Bruce Springsteen den første av to konserter i Oslo og da starter selvsagt de årlige diskusjonene i sosiale medier.

Forfatter av flere bøker om hiphop og Groruddalen, Øyvind Holen, kastet følgende påstand ut på Twitter:

“D.D.E. er jo Norges svar på Bruce Springsteen & The E Street Band”.

Dermed brøt diskusjonen løs.

 

Noen timer senere, skrev Audun Molde, som er leder for populærmusikkstudiet ved Nordisk Instititutt for Scene og Studio: “Bruce Springsteen og Bieber er ufoholdsmessig store I Norge. Begge kjører “one less lonely girl”-trikset og er bedre live enn på plate. 

Disse to koblingene til Norge fikk meg til  tenke på en tredje: Historien om Springsteen er også historien om et Norge som i 1975 var langt mindre sammenknyttet enn nå. Både den fysiske og psykologiske avstanden mellom sentrum og periferi var enorm, men vi hadde en demokratiseringsfaktor som het Scandinavian Music Club (SMC)

Klubben ble grunnlagt i 1973 (samme år som Springsteen debuterte med  Greetings from Ashbury Park N.J. )  og solgte kassetter og vinylplater på postordre.

For oss som var ti-tolv-fjorten år da The River, Nebraska og Born In The USA kom, virket det som om Scandinavian Music Club prioriterte Bruce Springsteen høyere enn noen annen artist og hele tiden hadde backlist i katalogen sin.

Selvsagt var det onkler, fedre og storebrødre som brakte hjem plater frå både feriereiser og havnebyer den gang også, og det krydde av platebarer i norske småbyer, men SMC gjorde drømmen mulig for oss alle – på omtrent samme tid. 

SMC kan sies å være en parallell til Bokklubben, som tross sine feil og mangler, virkelig sørget for breddelesingen her i landet. Alle hadde like god tilgang på til dels god litteratur.

 

 Slike inntrykk, oppsummert tredve år etterpå, pleier å være noe vindskjeve, men det var disse årene han festet seg hos det store lag av folket, det var da han besøkte Drammenshallen og senere, Nya Ullevi. Den godt voksne debutanten Leif Østli skrev romanen Befrieren (Aschehoug, 2012) og du kan bare tenke deg hvem som var hovedpersonen, hvem guttene i Halden drømte om å se og være.  

Hans Olav Thyvold har skrevet Bruce-biografien Den siste amerikaner (Aschehoug 2012).

 

Jeg husker fascinasjonen selv. Born In The USA fra SMC, et stort, oransje hagetelt og kassettspiller med ferske batterier. Vi var i teltet hos noen nabogutter. Faren deres var sveiser, alenefar og stemte Arbeiderpartiet. Da vi plukket stein fra jordstykket som skulle bli plen, fikk vi durabelig betalt for arbeidet. En blå tier, en nær utenkelig sum for å plukke stein. På landsbygda var det noen man gjorde uansett. Faren var stolt da han betalte oss. Slik skulle det være. Tieren i gutteneven gjorde også meg stolt. Og samme sommer sang Bruce:

“I had a job, I had a girl, I had something going, Mister, in this world”.  

Den sommeren lærte vi noe om verdi av arbeide, på flere måter. Og noe om egenverdi. Og Bruce lærte oss at det var greit å fortelle historier nedenfra. Prøysen hadde gjort det. Etterhvert oppdaget jeg at alle plater og bøker jeg likte var fortalt fra underdogens eller den nestbestes synsvinkel, men det startet for alvor med Bruce for min del.

Selvfølgelig var også Springsteens temaeruniverselle. Hans problemer var lik våre erfaringer, uansett hvor vi bodde. Jenter som avviste en, sjulausien på store biler og bedre steder.  Han fortalte historier nedenfra i en tid da Norge hadde plenty industri og avstanden fra golvet til direktørkontoret var gedigen. Man begynte ydmykt nederst, unnet seg fire pils og en pizza i helgen og gikk på den same triste jobben igjen mandag morgen, uten å mukke.

 Og egentlig har Springsteen fortalt de samme historiene hele livet. Det er derfor vi elsker ham. I årene 1978-84 fikk han oss til å føle oss bra nok. Nå får han oss til å føle at det vi hadde sammen, Bruce og vi, er brukbare minner og en vei vi bare måtte gå sammen.

 Dessuten har vi alltid hatt en svakhet for karismatiske politikere her i landet. Haakon Bruce Lie, om du vil. Springsteen har alltid tatt den svakes parti, skreket opp mot egen president og avgjørelser om krig i verden og at mennesker blir fratatt makt og verdighet når de mister jobber, familie og tilhørighet i nasjonen sin.

 Enhver konsert med Bruce Springsteen vil i norske ører fortone seg som en “best of”-konsert. Dels på grunn av lengden (man rekker mange treminutterslåter på tre timer) men mest på grunn av den grundige og lange kjennskapen vi har til katalogen hans.  Mannen er 63 år. Ut fra det siste tiårets utgivelser, tyder mye på at han har sine beste album bak seg, men han kommer også de neste ti-tjue årene til å være en betydelig formidler av den amerikanske musikkarven, den helt særegne hvitmannsbruce.  

 (Det siste begrepet er et nyord og mitt beskjedne bidrag til brucifiseringen av Norge. Kanskje er det mest en takk.)

 

 

 

Written by Vidar Kvalshaug

29.04.13 at 19:59

Publisert i Uncategorized