Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Archive for juni 2010

Lyset klokka 0400

with 5 comments

Vi er forskjellig skrudd sammen. Jeg virker best om morgenen.

Det fant jeg først ut etter å ha prøvd to måneder i vinter. Opp mellom 0400 og 0430, skrive til 0800 da ungene sto opp. Det skal presiseres at stedet var St.Augustin på Gran Canaria og at resten av dagen gikk med til ferieting.

Jeg ble også insiprert av forfatteren Tom Kristensens tidlige morgener da han debuterte på Aschehoug på 1990-tallet: Han var, om mulig, oppe enda tidligere og leverte ei god økt før han dro på seg dressen og gikk på finansjobben sin.  

Juli er på vei, tre måneders skrivepermisjon og et 90 prosent ferdig manus til romanen «Trampolineland» venter. Nå begynner de tidlige morgenene igjen. Hva det er med å skrive så tidlig?

Tja. For min del er det underbevisstheten. Når jeg forlater manuset på formiddagen, forlater jeg det på et sted og i en stand der det er lett å gripe fatt i, gjerne med noen stikkord i rødt. Hodet er fri for hverdagens fordervelse klokka 0400. Det eneste som gjelder er kaffe og framgang i manus. Noen ganger går det akkurat som planlagt, andre ganger havner tankene – og fingrene – helt på tur. Enkelte av forsøkene på å gå ut over egne og planlagte grenser, er vellykkede. Andre er håpløse, men jeg pleier å la dem stå noen dager for å se om underbevisstheten klokka 0400 tar opp trådene som bevisstheten klokken 10 ikke liker.

I klisjéland, selvsagt, men metaforen med at lyset kommer sigende sakte innover dagen, er ålreit når du er alene i Word. Husk å ha utsikt.

Når skriver du? Når virker du best kreativt?

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

29.06.10 at 08:17

Publisert i Uncategorized

Meningsløs hendelse strøket

with 5 comments

Da bloggen ble opprettet, lovte jeg å ikke bare vise glansbildene, de gode passasjene, det som funker i romanteksten. Nedenfor ser du eksempel på noe som ble strøket i dag.

Svært tidlig i omskrivingen av åpningen forsøkte jeg å vise en konflikt, men etter å ha stirret på dette forsøket, måtte jeg stille de nødvendige spørsmålene:

Trenger Robert en konflikt med en bensinstasjonsansatt?

Mulig.

Da må den scenen i så fall peke framover, på noe som skal skje.

Gjør den det?

Nei.

I denne scenen er det kun misforståelse. Dama bak disken skal ikke være med videre i handlingen. To grunner til å stryke.

Den tredje og fjerde grunnen gjør at jeg stryker: det er ikke bra skrevet, og det står fakisk i veien for det Robert egentlig strever med i denne åpningsscenen.

Det er pinlig å publisere, men litt mindre pinlig her på en blogg om skriveprosessen enn i ferdig manus.

‹‹Litt av et regn, ›› sier han til kvinnen bak disken og skyver koppen mot henne.

‹‹Du har feil kopp, ›› opplyser hun.

‹‹Den er min ››

‹‹Den gjelder bare på HydroTexaco. ››

‹‹Hva slags stasjon er dette? ››

‘‘Shell, ›› smeller hun

‹‹Jeg vil likevel ha kaffe i denne, ›› svarer Robert.

‹‹Kaffeavtalen din gjelder ikke her, ›› sier hun og flytter rundt på bollene i glassdisken for å få plass til flere.

Kan jeg få et pappbeger, da.

‹‹Da må du kjøpe kaffe. ››

‹‹Det er jo det jeg spør om,  ›› svarer Robert med tilkjempet ro.

‹‹Begerne er over der, ›› ved butikkhylla.

Han henter et mellomstort beger og går tilbake.

Written by Vidar Kvalshaug

13.06.10 at 11:52

Publisert i Uncategorized

Når noen skriver det bedre enn du har tenkt

with one comment

Av og til blir forfattere sjalu på andre forfattere. Oftest gjelder det hvem som får stipender, priser og oppmerksomhet. Jeg blir misunnelig når andre skriver det jeg har tenkt på en langt bedre måte.

I helgen plukket jeg opp novellesamlingen «Dengang med hunden» (2005) av Pia Juul på et dansk antikvariat og ønsker bare å dele denne passasjen.

…jeg greb Lillian om livet og satte munden helt ind i hennes øre og hviskede: En dag; en dag vil jeg stå nede ved Ragnas hus og banke mit hoved ind i den kalkede mur og skrige av sorg over, at du er død. De vil tale om det i hele byen, de vil føle med mig, og de vil være bekymrede, men jeg vil bare brøle for jeg kan ikke leve uten dig. men når det så viser sig, at jeg kan alligevel, så må jeg flytte herfra, for det kan de ikke tilgive mig, at jeg kan.

Written by Vidar Kvalshaug

07.06.10 at 08:17

Publisert i Uncategorized