Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Archive for oktober 2010

Alt det som kommer utenpå og etterpå

leave a comment »

Oppildnet av at traileren til «The Snowman» av bysbarn Jo Nesbø vant en pris i helga, ringte min bekjente Erik Hattrem fra Molde med et forslag.

Romanen «Trampolineland» er nå til lesing i forlaget og i den ettertenksomheten som kan inntreffe like etter levering, har jeg allerede funnet et par steder jeg må inn for å forbedre. Starten er blant dem.

Erik Hattrem vil snakke om starten, blant annet. Han er fotograf, journalist og mye annet, men framfor alt lever han å forsøke å skape litt større idéer i en liten by. Han vil vi skal samarbeide og lage en  kort trailer for boka, en trailer som kan ligge på nett, twitres, deles på facebook og være et lite kunstverk i seg sjøl.

Sånn er gøy, men jeg er ikke der i tankene, ikke ennå. Derfor gikk jeg med på å sende ham fire-fem visuelle og sentrale scener i boka, så får vi se hva det blir. I mellomtiden kan du gjerne belemre ham med oppdrag hvis du liker bildene til Erik Hattrem. De finnes her:  http://www.tmax100.com/

Written by Vidar Kvalshaug

19.10.10 at 07:31

Publisert i Uncategorized

Debutant går i fella

with 5 comments

Så du bokprogrammet og de fem debutantene i går? 43 prosent av dem skal statistisk sett ikke ha klart å levere bok nummer to fem år etter debuten, men du verden, prestasjonen ved å debutere er formidabel.

Som programleder Siss Vik fortalte, bare 0,5 prosent av manus som leveres inn, blir bok. Tro meg, det er mye rart som kommer til forlagene. Terskelen er blitt senket, det er lettere å sende epost, kommuniserer direkte med redaktører på sosiale medier etc etc, og folk har, statistisk sett, mer og mer fritid og skriver mer enn noen sinne.

Ingen måter å debutere på er like. Noen sjeldne fugler er fullt ferdige forfattere, andre må jobbe hardt sammen med forlaget. Min egen debut i 1996, var en kombinasjon av disse. Manuset ble levert i vakta i Aschehoug med en kort og arrogant beskjed. Etter husken gikk den sånn: «Hvis jeg ikke kan komme ut på det forløget som ga ut hovedverkene til hans Børli, kan det være det samme». Det ble skrevet en ny start på boka, to sider jeg angrer på at jeg lot meg overtale til, men ellers det gikk knirkefritt og den første kritikken i Aftenposten var overveldende.

Så gikk jeg i fella.

Jeg forsøkte å være før min tid og kom i 1998 med en roman om en tom persons lengten etter rampelys, to år før Big Brother kom på norsk tv. Romanen var ikke vellykket. Hva hadde skjedd? Jeg hadde ikke jobba nok, tok for lett på det. I tredjeboka, en novellesamling, kom jeg opp fra kjelleren. Men ferdig forfatter? Det blir man aldri. Alle forfatterskap har oppturer og nedturer og skal ha det.

Debtantene i Bokprogrammet i går, var vidt forskjellige og jeg så to der som garantert er forfattere også om ti år. (Navnene får du ikke.)  Hvordan ser man det i et fem minutters intervju? Det er noe med tilnæringen til stoff og karakterer som også kommer til syne i hva folk sier og hvordan de sier det.

Og sjarmprisen? Den gkk definitivt til lyrikkdebutanten Terje Tørrisplass.

Du kan se programmet i linken nedenfor. Terje Tørrisplass er helt sist i programmet.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/674346/

 

Written by Vidar Kvalshaug

13.10.10 at 06:52

Publisert i Uncategorized

Fuglane 2

with 4 comments

I høst kan du risikere å se en fugl som ennå ikke har lagt seg i sydelig trekk. Den er blålig og du vet at hvis du ser den på en buss, bane eller på et bokomslag i et hjem, vet du at det er middelklassen du har med å gjøre, eller det vil si den kulturelle middelklassen som leser om middelklasseekteskapet til Patty og Walter Berglund.

Boka er allerede inngående dsikutert på twitter av Cappelen-sjef og forfatter John Erik Riley (@monografi) og Dagbladets teaterkritiker Inger Merete Hobbeltad (@inger_merete). Midtvesten-fødte John Erik Riley skal også sceneintervjue Jonathan Franzen når han kommer til Oslo 18.oktober, et arrangement som ble utsolgt på noen minutter. Dagen etter er Franzen på Rockefeller. Det er en superstjerne vi har med å gjøre hvis nye roman er utropt til både århudrets amerikanske fortelling og den beste i en livstid (Bret Easton Ellis)

Mer om forløpet i boka? Les bloggen til Anette Garpestad (@bokdama på twitter) her:

http://bokdama.blogspot.com/2010/09/jonathan-franzen-frihet.html

Jeg snappet mitt engelske eksemplar på Gardermoen og har hatt ti døgn med den. Nå er det flotte årringer på ryggen, jeg ble feridg i går og har sovet på slutten. Jonathan Franzen har dyppet sin penn i den nære amerikanske sosiale og politiske histories blekk og forteller med en verdig distanse, men på slutten våger han å gå helt innpå. De par siste setningene er direkte rørende, også fordi de overrasker.

Lenge før den norske utgaven kom, lå det an til at dette blir høstens snakkis, og det blir for visse grupper like viktig å ha deltatt i løpet som å kunne tolke romanen fullt ut. Jeg ble som nevnt ferdig sent i går kveld, og det må være lov å ikke mene alt for sterkt alt for raskt: Personene og handlingen står meg ennå for nær til at jeg kan gjøre nøyaktig rede for hva jeg har vært med på, men jeg tror dette er romanen barna mine kommer til å navnedroppe når de blir større.

Har du lest allerede? Skal du lese den?

Written by Vidar Kvalshaug

11.10.10 at 05:18

Publisert i Uncategorized

Betennelsen har satt seg, romanen er ferdig

with 7 comments

Betennelsen har satt seg i høyre skulder igjen. Slik blir det alltid i heftige perioder med økter på opptil ti timer, uavhengig av ergonomisk riktige sittestillinger og andre forholdsregler. Det er som om prosessen blir fysisk. Noen forfattere blir fysisk syke av å skrive, forteller de i intervjuer. Vel, en betennelse er ikke mye å skryte av, men nå er romanen ferdig.

Ikke helt ferdig, men leverte forlaget fra min hånd.

78283 ord og 422 684 tegn. Går ca 2000 tegn på en bokside. Romanen har nokså mange skifter/kapitler, så den ligger an til å bli et sted mellom 220 og 230 sider.

Hva skjer nå? Det veit jeg litt om. Redaktør og medlesere skal gjennom en siste gang, gi noen siste innspill og sende det hele til språkvask, så til setting, korrekturrunde og omslagsrunde.

Kommer den i januar? Vet ikke. Hvis innvendingene er av den milde sorten, rekker vi det.

Nå er det å pakke ned eiendeler i Forfatterforeningens leilighet her i Berlin, legge fra seg brakkefeberen og reise hjem. Rart hvordan man savner ungenes skrik, entusiastiske rop og kos etter ti døgn i bunkeren.

Bloggen om skriving, lesing og livet med og rundt litteratur, består.

 

 

Written by Vidar Kvalshaug

08.10.10 at 07:47

Publisert i Uncategorized

Trist som en matros, om fortellingenes fergemenn

leave a comment »

Faren min jobba på ferge. Møre og Romsdal Fylkesbåtar,. Nå heter det noe så bevisstløst som Fjord1, men det til side. Den som fascinerte meg mest ombord i ferga, var matrosen på dekk. Den laveste jobben ombord, i sannhet en samling av mange merkelige karakterer på det våte rutenettet i vårt hjemfylke. Jeg skriver om en slik i boka. En matros. Om Roberts møte med en matros.

Ikke for å være morsom, eller for å ta hevn på matrosene, men fordi jeg alltid har likt bildet av fergemannen som i mer enn én forstand har fått folk over til den andre siden, og matrosen er blitt min fergemann i «Trampolineland».

Fra gresk mytologi har fergemannen som ble de døde fraktet over elva Styx, elva som skilte levende fra døde, den øvre og nedre del av verden. Lignende skumlinger med anledning til å slippe folk over i en annen, skumlere verden, fant jeg senere i tekstene til Gram Parsons:

We flew straight across that river bridge, last night half past two
The switchman wave his lantern goodbye and good day as we went roling through

Jeg leste opp den  lange scenen med fergemannen under et arrangement på årets Bjørnsonfestivalen i Molde. Da oppdaget jeg at den var blitt ganske morsom. Folk lo. Opprinnelig ville jeg at den skulle være mørkere, men har bestemt meg for å fargelegge med mer svart når han er kommet inn i fergas dyp. Det blir morgenens viktigste jobb.

Både norrøn og gresk mytologi, bibelfortellinger og andre legendariske sagn brukes fortsatt flittig. Fortellingenes fortellinger slutter aldri å ha innflytelse på nye generasjoner litterater. Du hører iblant at noe refereres til som en Kain og Abel-historie (F.eks East of Eden/Steinbeck og andre).

Ha et øye åpent for alle de andre også.

Written by Vidar Kvalshaug

06.10.10 at 07:41

Publisert i Uncategorized

Hadde du emissærer? Ikke på døra, men på beina?

leave a comment »

I forrige post snakket jeg om å legge inn troverdige syttitallsdetaljer i romanen. I dag kom jeg til å tenke på noe jeg hadde da, men aldri har sett siden. Emissærer. Ikke de som kom på dørene for misjonen, det var nok av dem også på nordvestlandet, men svarte sko med gummisåle og glidelås oppe på skoen, fra midt på tærne til ankelen, eventuelt på siden.Jjeg husker ikke Kanskje hadde de et annet navn der du bodde? Kanskje var det en lokal skofabrkk i Møre og Romsdal? Jeg veit ikke, men skulle så gjerne ha sett bilde av et par slike igjen – og ikke minst eid et par i størrelse 43.

Skjønner du hvilke sko det er snakk om og har du mer informasjon som kan hjelpe videre, ikke nøl med å legge igjen en posting.

Her er avsnittet med både tidsriktig tapet(legging) og emissærer.

Hun forsøkte å lage aktiviteter med bare ham, som for eksempel da de sammen la ny tapet i gangen. Grete så at Robert ikke likte de store blomstene som skulle slynge seg opp veggene, men gult, oransje og litt lett grønt ville friske opp i den lysfattige gangen og hun prøvde å la det være en lek, ikke en aktivitet som alt for tidlig skulle gjøre ham til mannen i huset. Slike dager kom tidsnok. Hun følte hun lykkes med tapetiseringen. Robert gikk og kjente på skjøtene og satte nesen mot blomstene for å lukte limet i dagevis etterpå.

«Det er godt hode på gutten,» sa klasseforstanderen i samtaletimen. Utenom disse timene, snakket ikke lærerne om kollegers barn.

«Robert er en følsom gutt,» sa brødrene hennes på et vis som virket avtalt på forhånd. Var de bekymret for ham? For dem alle tre som var så mye alene i huset?

Følsom. Når hun gjentok det halvhøyt, mens sigarettrøyken steg mot taket på utbygget, mens hun ventet på at Anne skulle komme seg i skoene og mens det ble kastet noe opp i familiens gamle trillebår nord for huset, hørtes det ut som en anklage.

«Ta på deg emissærene», ropte hun inn i huset for å lokke Anne ut, for Anne var av natur livredd for å prøve noe hun ikke fikk helt og holdent til, og skolisser var ennå en plage.

Written by Vidar Kvalshaug

03.10.10 at 20:08

Publisert i Uncategorized

Være flink og fargelegge innenfor streken

with 2 comments

Når folk som bygger tunnel fra begge sider møtes på midten, er det høytid. Da er de gjennom. En ordfører kommer raslende med kjedet sitt, en eller annen sværing fra Mesta tropper opp i oransje hjelm. Kort sagt, det er høytid. Milepæl. Møte ved denne milepælen.

Etter morgenøkta er jeg gjennom tredje revisjon av romanen «Trampolineland», men jeg ser ingen ordfører, hører ingen korkesprett. Det siste får bli i kveld. Ordføreren er best der han er.

Romanen er blitt ni sider lengre enn forrige gang. Nå skal den printes og fargelegges.

Hva har skjedd: all handling er på plass, all interaksjon mellom personene i romanen og overgangene er der, men gjennom arbeidet har jeg gulet ut tekststeder der jeg veit det skal fargelegges mer. Hva er å fargelegge en roman?

Forskjellige ting for forskjellige forfattere, andre benytter sikkert også bedre ord, men for meg er det å fylle inn detaljer, hjelpesetninger som gjør at det flyter bedre. Ikke minst vil jeg behøve en del tidskoloritt på den delen av handlingen som foregår på syttitallet. Både for å markere forskjellen i tid og for å gi kapitelene en egen glød av storblomstret tapet, Asina-brus og masse andre remedier.

Her kommer fingerspitzgefühl inn i bildet, som berlinerne kanskje sier det. Jeg skal printe romanen, gå ut i gatene rundt forfatterforeningens leilighet i Stubraucherstrasse, sitte på benker, kafeer, kjøre U-bahn og bruke hele den neste uka til nennsom fargelegging. Det er som med sminke: du skal helst ikke få andre til å tenke på at den er der.

Hva synes du er nødvendig syttitalls-stuff?

Written by Vidar Kvalshaug

01.10.10 at 07:29

Publisert i Uncategorized