Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Archive for juli 2011

So Much Death So Close to Home

with 3 comments

First published in Aftenposten July 27. 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article4184991.ece

Children’s grief is very specific and tangible, it’s a garland of wildflowers and a homemade boat.

Bjørnsund in Romsdal.

My 7-year-old is making a garland of bird’s-foot trefoil and red clover, found on the hillside in her holiday paradise, an archipelago out near the edges of the stark Hustadvik. She’s made wildflower garlands every summer, ended up tanned and toothless – and been photographed.

She’s spent more time than usual in our laps this week, asked different questions and puzzled through thoughts too big for her age, wondered about things far bigger than the question of when her next tooth will loosen.

The 7-year-old’s eyes bore into me, but she isn’t excited as she tends to be when finishing a wildflower garland. We will set it on the ocean in memory of all the youth.

These are the things that make me cry.

Red-letter days

Memories like these are the ones parents and next of kin remember in their darkest moments. An album of pictures of their child during a summer back then; a kid with a self-caught fish in their hand; a light dress and a wildflower wreath in her hair, running after a ball in July’s green paradise. A memory from a vacation, a red-letter day or someone visiting. A class or team picture brought down from its place on the wall and put in an inconsolable lap, along with a remark that works like a burst of light in an endlessly long tunnel.

The 2-year-old declares that he wants to go to the toilet and tears off his diaper; he’s put on the toilet seat – and does his business. He is praised for managing all by himself, and smiles and applauds his own skills. Accomplishments are milestones parents can always date.

Next summer he’ll have started riding a bike, a few years later he’ll toss his backpack for school in a corner, the summer after that he’ll be sailing a boat alone in the harbour basin, and the time will come when he no longer wants to join family vacations, but will leave with someone he knows, someone he agrees with more. Maybe he’ll travel to a political youth camp, and I cry again, this time for parents who have to take the difficult walk up and down the stairs to their kid’s room to look back at proud moments in the lives of their child. I cry picturing two perturbed parents in a room like that: A backpack in a corner, waiting for fall; on the desk a PC that only needs a small touch to light up. It was left logged on, and now the facebook page is an altar of candles, memories, worried questions and vanished hopes. The bed in the room is in disarray, it’s been left in a hurry and looks like whoever slept there planned on returning.

Definite things

I cry when the radio or TV bring me the story of a relative left behind, a strong mother or father who can put into words that first, immediate loss. Behind every straight back there are scores of people who can’t manage that. Maybe they will be comforted by going through their child’s possessions, specific items they can hold in their hands, items that give them stories to share. A drawing from years past, a piece made at the school wood shop that was brought home and kept, no matter the quality of the workmanship, which only now becomes a precious object. A pair of football shoes, a bike he or she practiced riding on, a fishing pole leaning against the wall, looking like a gigantic silver pin, waiting to be cast again.

In the evening, my 4-year-old wants to make a boat. We go down to the dock, find board, saw, nails. The 4-year-old wants it to happen quickly.

The boat isn’t pretty, it really isn’t, but it’s still the best thing we’ve done together so far this vacation. He makes plans to draw and cut out pretty flags we can hang on the mast, including a pirate flag. The rail on the wooden boat is made by non-galvanized nails and a pink silk ribbon found in a drawer, left over after the wedding nine years ago. «We need a railing so the children won’t fall overboard,» he explains.

I draw the ribbon around the nails, and he’s standing next to me, anticipating, breathing steadily; he is silent. A little too silent, a little too long. And then the 4-year-old has made up his mind:

«We can set the boat to sea for the dead people. They deserve that much.»

I turn away again, towards the ocean.

On our way here we drove past the place where a 19-year-old girl lost her life in a car accident the night before. Out there, beyond the islets, the boat «Rokta» foundered. The book «Bjørnsund in pictures» is full of the names of people lost at sea, just like the news media have been this summer.

So much death in these barren skerries that are so important in our lives.

Memorial

At Bjørnsund, a memorial statue is placed, remembering a woman who sat on a rock slope, waiting for her family. The boat had gone missing, but this coastal lady, mother, head of family stared out at the horizon, waiting.

Eventually exhaustion made her fall over, into the sea, where she drowned. She is the most tangible thing around which we can spin the story of the last week of July 2011. When the fog lifts and the rock slopes dry, she is the one we can visit.

Us adults can repeat the story of her destiny, look at the three bright-haired kids, exchange glances and wonder: What do children think of the powerless way adults grieve? When they themselves hold such obvious solutions in their hands: They have both wildflower garlands and homemade boats to comfort the dead.

—–

(Translated by Siri K. Gaski)

Vidar Kvalshaug (b. 1970) is author of seven fiction books, three children books and works as a literary critic in the newspaper Aftenposten in Norway

twitter.com/Kvalshaug

Kvalshaug@gmail.com

 

 

 

 

 

Written by Vidar Kvalshaug

28.07.11 at 12:51

Publisert i Uncategorized

Slå plen eller legg igjen hodet i noe annet

with one comment

Det skjer noe når jeg ikke gjør noe, det vil si gjør noe monotont som å slå plen, vaske opp, smøre en veranda. Min mor har mye plen. Historien hadde begynt i hodet før første lengde var unnagjort. Guttene kom løpende ned og ville slå plen, som gjengitt i åpningen. En ganske alminnelig situasjon i småbarnslivet. Jeg brukte denne vesle episoden og har gjort en twist på den. I løpet av et par dager er førsteutkastet ferdig.

Når du slår plen, rekker du å gå gjennom hele historien, vendingene, replikkene. Når du skriver, er det ikke altid at fingrene rekker å få med seg al hodet er fullt av.

Handler det om å skrive? I siste instans, ja. Det handler først og fremst om å tenke som en sm skriver og siden, når du skriver, tenke som du gjorde da du slo plen.

Her er åpningen:

 

Pappaaaaaaah!

Jeg slipper hendelen og lar Honda-klipperen ebbe ut, kakkene henger over boligfeltet noen sekunder.

Det er farlig for dere å være her, sier jeg

Ja, men pappaaaaaah

Ja, hva vil dere? Dere må gå og leke.

Pappaaah, da. Vi vil gjøre som deg.

Jeg tenker umiddelbart «det vil dere absolutt ikke», men sier ikke noe. Vi er enige om å vente å fortelle det til de er tolv-tretten år gamle.

Written by Vidar Kvalshaug

13.07.11 at 12:46

Publisert i Uncategorized

Gjør mørket enda større

with 3 comments

INGVILD H. RISHØI

«Historien om fru Berg»

Noveller, Gyldendal

 

Fru Berg er en hamster og er ett av kjæledyrene som både barn og større barn knytter seg til i denne samlingen. De higer etter trygghet, forutsigbare rammer og oppmerksomhet, men har ofte bare hverandre og jeg kan ikke annet enn advare om at denne boken gjør vondt. Det er også en anbefaling. Ingvild H. Rishøi våger å gå lenger inn i disse rommene enn mange forfattere og hun legger for dagen en unik innsikt i menneskelig mørke.

«Jeg må bare stirre, ikke blunke, jeg er kald» skriver hun i tittelnovellen, og den setningen oppsummerer mye. Barneleken og reglen om at den som blunker dør, er i aller høyeste grad gjeldende.  Hos Rishøi står det hele tiden mye på spill, for mye for dem det gjelder og det oppleves riktig å lese novellene over tid for å kunne fordøye alt.

Språklig sett er Ingvild H. Rishøi like leken som i debuten «La stå», men i denne samlingen strammer hun til og gjør mørket enda større. Fem noveller skrevet med den skjøre og ubehjelpeliges stemme, enten det er et barn som kompenserer foreldres fravær eller voksen som kompenserer for en annen voksen. Språket, ofte lekent og repeterende, holder personenes verden fra å rase helt sammen. Rishøi er så sikker at det er en fryd. Hun danser langs linjene med en sorgens kjole og leppestift i hånden og ligner ikke på noen andre novellister i dag. Bare en sjelden gang blir hun overtydelig.

Som gode novellister skal, legger hun ut varsler om katastrofer gjennom uskyldige partier i teksten, men hun legger dem til karakterenes gjøremål og lar dem ikke uttale hva som er bak demningen. Det vet de ikke. De har nok med å stå på beina og tåle nok en dag og handlingen vikles sakte ut. «Fortellingen om fru Berg» er dvelelitteratur der alt skjer i fortellerens tempo og ofte er det en lys, varm sommer som henger over de små begivenhetene som ofte blir definerende for et liv. Bruken av sommer er effektfull og skaper en ekstra uhygge.

Karakterene er små jenter og gutter og en gutt som blir mann gjennom sin kones fødselsdepresjon. Leseren følger enkelte av jeg-stemmene gjennom flere år og de river meg med inn i sine skakke, gjennomsiktige tilværelser av håp, skuffelse og tap.

Felles for mange av fortellerne, er at de aldri slutter ikke å tro på den nærmeste de har. Hva annet kan de?

Ingvild H. Rishøi blir nok spurt om hun ikke snart skal ta steget over i «et større format» (les: roman). Da er på sin plass å minne om den gamle regelen om at «less is more», også når det gjelder 120 siders stram fortellerkunst versus såkalt bredt anlagte romaner om tre generasjoner.

 

Written by Vidar Kvalshaug

08.07.11 at 11:19

Publisert i Uncategorized

Hjelp, vi spiller i band

leave a comment »

Publisert i Aftenposten 2011

Magne Hovden

«mgp»

roman, Aschehoug

 

Stilen i den nye boken «mgp» minner om Anonym Forfatter (Kongepudler, Kindereggeffekten, Klassekamerater). Også Magne Hovden lesser på med handling, hurtigveksler i korte kapitler og lar mye bæres av kjente personer i hysteriske situasjoner.  Der slutter likheten. Magne Hovden utsetter ikke maktmennesker for spesielle situasjoner, satire og overdrivelser for å belyse noe vesentlig. Han utsetter noe som allerede har et komikkens skjær over seg for komikken sin. Det blir ikke morsomt.

Magne Hovden lar aldri leseren oppdage komikken selv. Det hamres inn og er aldri i nærheten av de lune beskhetene til for eksempel Ragnar Hovland eller Kjartan Fløgstad. Ei heller har han stemmen eller treffsikkerheten til Are Kalvø og Knut Nærum. Både «mgp» og debutboken «Sameland» er solgt til filmskapere, og muligens vil «mgp» ha noe mer for seg som crazykomisk film.

Fire musikere, noen av dem fra suksessdanseandet Lynx, slår sine skakke tilværelser sammen for å skape en suksess. De sikter mot delfinalen i mgp i Ålesund, nasjonal seier og på å legge Europa under seg Europa – som vikinger. Inn kommer også den attraktive gospelsangeren Irene, selskapligheten for mgp-delfinalister hjemme i stua til Per Sundnes. Han har også skrevet et forord i boken.

I tillegg er det en parallellhandling med kidnapping av Rolf Løvland og to tvilsomme slovakere som har sin egen agenda med vårt bidrag.

All god humor bør sikte et sted eller treffe noe. Med tilstrevet velvillighet har jeg prøvd å lese en viss kritikk av kjendisfenomener, media og forlag og hvordan enkeltmennesker under disses sterke lys lar anstendigheten fare, inn i Magne Hovdens andrebok. Det går sånn passe.

Magne Hovden debuterte med «Sameland» i fjor og kunne leses opp mot både Arnfinn Kolerud og Arne Hjeltnes  romaner fra 2010. Hovden beskrev to trøtte typer på Posten i Kirkenes som ville lage et opplevelsessenter rundt samisk kultur. Den romanen ville også si noe i tillegg til å underholde. «mgp» vil lite.  Dette er ingenting om ingenting.

Written by Vidar Kvalshaug

08.07.11 at 11:14

Publisert i Uncategorized

Kjedelige Blindern

leave a comment »

Publisert i Aftenposten 2011

GUNNAR. B. HØGSTMYR

«Gi meg et sverd»

Roman, Gyldendal

 

Debutantene har en helt egen plass i norske forlag. De følges tett opp og skal helst ikke slippes før tiden er inne. Derfor fremstår debutbøker ofte som gode og gjennomarbeidede. Romanen fra Gunnar B. Høgstmyr holder dessverre ikke forventet kvalitet. Det sterkeste jeg kan si, er at boken er svak.

En gruppe studenter prøver å mobilisere et hat mot Blindern og det en av dem kaller «det blindernske,» et hat så sterkt at de danner en legion som utstyrt med våpen, kjeledresser og finlandshetter rusler rundt i Oslo og likviderer professorer, miljøvernere og folk på venstresiden.

De tilber en imaginær Cynthia, men adlyder den etter hvert nedkjørte Frank og dette pågår helt til siste side hvor forfatteren bestemmer seg for å avsløre at det var en illusjon, en tenkt virkelighet, en løgn. Da fremstår romanen som enda mer meningsløs, kledd som den er med et pratete, overforklarende språk, for handlingen er det eneste den har.

Mest av alt minner «Gi meg et sverd» om ti ungdommer som lager rollespill i skogen og som etterpå går pent og pyntelig hjem til søndagsmiddag. Meg bekjent pleier rollespillene å ha sterke og tydelige karakterer. Høgstmyr har ikke det heller.

Forlaget må gå i seg selv for å finne ut hvorfor denne debutanten ble sluppet med dette materialet.

 

 

 

 

 

Written by Vidar Kvalshaug

08.07.11 at 11:10

Publisert i Uncategorized

Vil mykje, kjem ikkje nær nok

leave a comment »

Publisert i Aftenposten 2011

RUTH LILLEGRAVEN

«Mellom oss»

Roman , Tiden

 

Distanserte menneske i roman som ikkje er nær nok for lesaren

Romanen har mykje på sine 250 sider: Tre generasjonars historier som blir fletta saman, ei handling som strekk seg mellom Santiago, Oslo, konsentrasjonsleiren Natzweiler og garden Bakkatun på Vestlandet. Fellesnemnaren er at alle personane har løyndomar overfor kvarandre og avstand mellom seg, både fysisk og psykisk. Eit av dei er presist oppsummert slik:

På eitt eller anna tidspunkt har noko fordampa frå forholdet deira for aldri å kome attende. Kroppane er avmagnetiserte, energien borte. Det har blitt eit ømt punkt dei ikkje pratar om, som berre ligg der som ei stump sorg mellom dei. Eit tørt og kjølig tema, umogleg å gjere noko med.

Hovudpersonen Tonje er inneprostituert i Oslo. Ein uventa graviditet fører ho først til abortstova, sidan vestover, heimover. Mora Ranveig planlegg å starte livet sitt igjen, å blåse liv i det gamle funkisforfalle hotellet Fjordgløtt. Faren og ektemannen Svein forsvann i Santiago, Chile i 1972. Forsvinninga er ikkje den einaste gåta, og det går i ei rasande fart, truleg for fort.

Eg mistenkjer at Lillegraven har vore så travel med å få på plass den finurlege handlinga og alle personane som er framande overfor kvarandre, at ho har gløymt å komme nær lesaren. Korkje Tonje, mora eller bestefar Jakob er spesielt djupt teikna, og det er ikkje mykje ved dei og deira personlege brottsjøar som rører lesaren.

Ei anna innvending er dei korte kapitla, brå skifta mellom forteljarpersonar og hoppa i tid. Romanen kunne stått seg på ein nøytral tredjepersonsforteljar som rissa alles historier og fletta dei enda betre saman. Alle veit at ein matrett kan reddas av ein stor smørklatt, og denne romanen kunne gjeve eit helt anna inntrykk om han hadde hatt meir varme, fleire kjensler lesaren trudde på og våga å dvele ved det store spørsmålet: Når er det for seint å rette opp noko som er skakt?

Da Ruth Lillegraven debuterte med forteljande, hoppande, langstrofa poesi i «Store, stygg dikt  i 1995, kunne ein ane at ho hadde meir på lager. Det er seks år sidan.

La oss håpe at Ruth Lillegraven senker skuldrane og ikkje ventar seks år til. Ho har det i seg, men «Mellom oss» er ikkje heilt der ho skal vere. Romanen kjem ikkje innanfor skjorta på lesaren.

 

Written by Vidar Kvalshaug

08.07.11 at 11:06

Publisert i Uncategorized

Tenker stort nok i gedigen roman

leave a comment »

Publisert i Aftenposten januar 2011

JOHN ERIK RILEY

«Heimdal, California»

Roman, Tiden.

Den store beretningen om Norge møter kjærlighet, frykt, terror, fall og gjenreisning og blir den største fortellingen er skrevet på norsk i min levetid[i]

Det nye alvoret har vært på vei inn en stund. Vi har sett det ved en begynnende religiøs og alternativ bølge og ved evnen til å ta blodig alvor på alvor, for eksempel hvordan nyhøyresiden kan og vil debattere vår deltakelse i Afghanistan.

I 2010 kom det igjen en inderlighet i litteraturen som ikke var styrt av saksromantikk, men av hjertet, så enkelt. Hjertet og de enorme følelsene som slår inn over livets steinete strender. Dette sammenfalt med at Erlend Loe ble kritisert sønder og sammen av to litteraturvitere i Klassekampen og alt har den siste tiden ligget til rette for en roman av et stort nok kaliber.

John Erik Rileys hovedperson tilhører «…en generasjon som snart kom til å bryte gjennom muren av dekadanse og kynisme, og forandre Norge til det bedre» og deltar i diskusjoner der «all kritikk ble uttrykt med alvor og varme, ikke ulik en diskusjon mellom to ektefeller som virkelig elsker hverandre.» Alvoret og ambisjonene tiltaler meg og gjør boken til et must-read, for å si det på rileysk.

Ideologi for vår tid. Balder Mehamn er stjernekokk får vi vite i bokens første portrettintervju, en effektiv introduksjon av denne mangenavnede og tokulturelle hovedpersonen. Tiden er inne for hans økofilosofi kulinarismen og når den 873 sider store romanen åpner med Balder Mehamns fall, skal vi i bli med ham tilbake i tid, til et California som hadde flere konkurrerende militante økologigrupperinger. Balder, som før het både Isak Strom og Erik Riley, var ektefødt barn av posthippiebevegelsen The Gaia Militia.

Store romanverk benytter metaforer på det nivået Riley gjør. En kan bytte ut The Gaia Militia med AKP (m-l) og lese boken som en roman om et Norge som er i ferd med å løsrive seg fra sosialdemokratiets tak. En kan lese det uetiske selskapet Kalifornia Krabs som et slags Røkke-eventyr i Alaska. Riley smører lag på lag med skarp politisk observasjon, kritikk, satire på både norsk, engelsk og norskengelsk. At han har klart å få plass til kjærligheten ved siden av paranoiaen i «Heimdal, California», er dyktig gjort, selv om flere må falle for å plukke hverandre opp i svevet. Balder Mehamns store eks-kjærlighet Cordelia kommer til orde i boken gjennom eposter og blogger.

Vi skal følge Cordelias vei inn i besettelse, fantasi, avhengiget og annen undergang mens Balder nøster opp livet sitt. Vi møter det nærmeste han kommer en venn, den irakskadde Crazy Dave fra Heimdal og en rekke kjente norske filosofer, kjendiser og skarvleklasseikoner.

Danse etter notene. Sangtekster fra Rileys rock- og indie-rettede musikkbibliotek, innbilte chatutvekslinger, diktede wikipediaopplysninger, ordlister, en drøss med svarthvittfortografier med varierende kvalitet og en adapsjon av webspråk og brukergrensesnitt, er blant godteriene i posen. John Erik Rileys monotone refrenger og ordlek gjennom boken, kan synes unødig, men med godvilje kan de leses sammenhengende som en historie i historien.

Godviljen kommer av seg selv når du blir vant til notene. De 120 siste sidene er noter og leseren må holde seg med to bokmerker, for mye av snadderet ligger i notene som bygger ut historien.

Innvandrerromanen. Balder Mehamn er innvandrer til nasjonen Norge i 1997. Balder Mehamn har reist fra småbyen Heimdal i California og vet noe om å leve på siden av USA og på siden av normalen i et proteksjonistisk, konserverende samfunn med et type- og navnegalleri som kunne vært hentet fra brødrene Coen-filmen «Fargo»

Forfatterens tokulturelle bakgrunn kommer til sin rett. Man må kanskje komme utenfra for å se Norge med det rettet blikket slik regissør Colin Nutley har sett Sverige gjennom en rekke flmer. Balder er selv et storøyd barn som kommer til denne merkelige byen og skal vende tilbake til Heimdal i romanens mektige, apokalyptiske slutt. Her har han tatt den norske utenforskapen, de særnorske strukturene og mentaliteten på kornet – og hei, det er jo nasjonen Norge han beskriver gjennom småbylinsen.

Great American… John Erik Riley er opptatt av den store amerikanske romanen. Også den har sin oppskrift. En familie plasseres i samtiden og kaster blikk både rundt seg og bakover og opplever minst én episode eller person i handlingen som skal snu tilværelsen for dem. I Rileys roman heter han Steve og er gjest ved det autentiske norske pensjonatet Ålt Gålt som familien driver. Riley kunne spart seg å nevne gjesten Steves etternavn, men ellers er det ikke mye for meget her.

For en ebok denne insisterende og overbevisende romanen kommer til å bli når ebokformatet kan utnyttes fullt ut! Her finnes muligheter for musikk, youtube, leksikale godbiter og alle slags søkbare opplevelser. Da vil den også bli et suverent oppslagsverk om vår tid, for vår tid og våre etterfølgere.

[i] Formuleringen slo meg nokså tidlig i lesingen og gjennom en intens uke med denne romanen nærmest lette jeg etter svakheter som kunne jekke den ned. Da lesingen var over, sto den bare sterkere. Går det an å beundre og elske andre romaner og novellesamlinger etter dette? Selvsagt. Denne romanen er unik. Det kommer ingen flere som denne.

Written by Vidar Kvalshaug

08.07.11 at 10:59

Publisert i Uncategorized