Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Her er de tolv novelletitlene

with 2 comments

Dagen er her. I dag skal tolv noveller samles i ett, oversiktlig dokument og leveres Gyldendal. Nå gjenstår det finlesinger og korrektur. Lista har tolv titler. Det skulle vært elleve. Jeg gjorde ferdig en påbegynt novelle i romjula. Kanskje ender vi opp med elleve, kanskje er det en annen enn den sist skrevne som ryker ut?

Å komponere en novellesamling, er viktig. Jeg tenker på det som å settte sammen en lp. Første låt og andre bør være uptempo, den tredje og nest siste er ballader. Slik er det ikke blitt her. Noen noveller har en indre sammenheng. De står i hver sin ende av boka. Jeg har også prøvd å plassere den svakeste novellen strategisk mellom to sterke, men man vet aldri: jeg har tatt feil før og kommer til å gjøre det igjen.

Hva er en god novelletittel? Jeg har gått fra å like de ekspressive, desperate, de som gir leseren tydelige føringer, til å like de mer nøytrale. De som ikke sier all verden, men som kan gi en ekstra dimensjon når teksten er lest. I denne listen er det blanda drops. En samling av enkeltnoveller skal ha det.

Utgivelse i mars, ser det ut til.
Her er de tolv titlene.

1. Jeg biter det i meg

2. Bare en test

3. Løsrivelse

4. Hvilke leker tror du Lotta leker nå?

5. Ørreten i brønnen

6. Sukkerbunn

7. Høsten kan bli lang i år

8. Tilil hjelper

9. Forskningsfri og publiseringsplikt

10. Det du trenger vite om storesøsteren min, to menn, meg – og deg

11. Varmen

12. Trampolineland

Written by Vidar Kvalshaug

04.01.12 at 11:22

Publisert i Uncategorized

Finger som lager spor i vannet

with 2 comments

Sitter nå med de siste novellene, retter opp, forbedrer og skriver. Når det stopper opp, er det godt å ha materiale et annet sted. På twitter har jeg konto som @kvalshaug, men også en fiksjonell @heimflyttar. Sistnevnte skrev noe her om dagen om noe jeg tror er en fellesopplevelse for barn som har vært med faren sin ut på fjorden, ut for å ro:

Far rodde. Eg laga ei stripe i vatnet ned fingeren slik at vi skulle finne vegen heim

Eg var guten i båten som la meg over ripa og laga ei stripe med ein finger i sjøen. Sporet etter meg er der ute ein stad enno.

Bildet festet seg i meg. Så, hvordan bruke det?
Jeg fant et passende sted i en novelle som heter «Varmen» og som skal med i boka som kommer i februar/mars. Da blir det en variant av dette:

Vesten var alt for stor for gutten, men den rettet ham opp i ryggen og gjorde armene hans ekstra tynne, tynnere enn det vi hadde i den alderen, tenkte Sverre, mens han rodde i en bue mot den første garnfestet. Gutten satt ned en finger utenfor ripa og laget en stripe i vannet. Ansiktet hans så virkelig ikke ut, tenkte Sverre. Ett sår gikk på tvers av kinnet og under nesen. I tinningen hadde han et stort blåmerke som bredte seg som ringer ned over øverste del av øyet og på haken og halsen var det ro gamle plasterlapper som hadde begynt å rulle seg sammen i kantene.
«Spill litt, da, kanskje det bringer fiskelykke», sa Sverre.
Gutten nølte, men viklet frem munnspillet fra en lomme og dro de to tonene han kunne, forsiktigere nå enn oppe ved stien, men likevel hørtes det ut som en alarm eller politisirene og blikket hans var stivt, rett ned i sjøen, rett over dypene.

Written by Vidar Kvalshaug

12.12.11 at 11:34

Publisert i Uncategorized

Her er omslaget

with 6 comments

Når boka har fått omslag, begynner den å bli virkelig. Det er dette vi går for. Fine, litterære fonter, farger jeg ikke knytter noe spesielt til, men det er litt.. nei, vettafaen. Dere får lesse over meninger. For meg er det inni viktigst.

Written by Vidar Kvalshaug

26.10.11 at 11:46

Publisert i Uncategorized

Kalde omslag, heite saker

leave a comment »

På et visst punkt i prosessen begynner forlaget å lage bokomslag. I mitt tilfelle er det designeren Bjørn Kulseth som har laget alle. Nå er det i gang igjen, og jeg håper å kunne ha noe å vise i løpet av en uke.

Ved frokosten på Hardanger Hotel i Odda fredag morgen ble jeg sittende å fingre med Annette Mattssons nye novellesamling. Hun er opptatt av foto, og jeg gleder meg til å lese boka selv om jeg ikke skal anmelde den. Kanskje derfor – og fordi Annette imponerte meg med «Holde fast»  (2009)

Hun hadde gått noen runder med omslag og endt opp med dette:

Omslaget er klassisk, fontene er dempede og litterære, signaliserer en kjølig kresenhet. Det er bra. Bokbransjegn har ennå en overdreven tro på at en bok skal «synes», altså at den skal være lett å kjenne igjen, se på avstand, at bokhandlere skal like omslaget og vende det ut mot publikum. Bullshit, selvsagt. Det eneste som «selger» en bok, er kvalitet og tekstlig nysgjerrighet.

Å sjokkere er ingen sak, men det er ikke ønskelig. Alt for mange driver med det. Å rope med enorme fonter, lettsette illustrasjoner og forfatternavn store som fy, får andre drive med. Et godt omslag skal underbygge handling, hinte og kanskje bety enda mer ved bokens ende enn det gjør ved første blikk. Da er det et vellykket omslag, og det er benpibernes hvisken, ikke kjødets brunstbrøl som høres best i litteratur.

Jeg vil gjerne benytte denne posten til å peke på Annette Mattsons forfatterskap, og takke henne for frokostpåminnelsen om hva et bokomslag skal være.

 

 

Written by Vidar Kvalshaug

15.10.11 at 20:09

Publisert i Uncategorized

Tittelen BLIR Trampolineland

with 3 comments

Om noen dager skal jeg holde et foredrag under Litteratursymposiet i Odda som handler om å skrive roman i samarbeid med leseren. Det høres passe fint og jålete ut, men det er denne bloggen og forsøket på å beskrive arbeidsprosessen det skal handle om. Pluss litt om bruk av sosiale medier etc.

Som kjent havarerte romanen. Det vil si, den var nesten ferdig og bortimot utgivelsesklar, men jeg ønsket ikke å gi den ut. Nå gjør jeg siste omdreining på ti noveller som skal ut til våren. Tittelen er fortsatt Trampolineland, men innholdet ikke til å kjenne igjen.

I noen døgn trodde jeg at et par av episodene fra romanen skulle med, men slapp det. Å skrive noveller var igjen mye lettere enn den store helheten. De små rissene av liv og drama kontra den stor, tåkete sky.

Vi er enige om at det blir bok til våren. I morgen kommer omslaget. Forlaget har skrevet tekster til kataloger og for en som ikke er vant til den helt store oppmerksomheten rundt bokutgivelser, er det stats å skulle bli med på en egen kampanje i Gyldendal. Er usikker på om det er en kampanje, men det skal bli noen brosjyrer og det høres overveldende ut.

Nå gjenstår litt omskriving. Jeg skal forsøke å poste mer om det, ikke minst eksemplene på kutt og hvordan jeg tror tekstpassasjer blir bedre med barberkniv. Bokhøsten er på sitt heftigste nå i oktober, det er mye å lese og det er en helvetes lang vei fra Oslo til Odda med buss. I løpet av den turen skal jeg skrive og jeg skal fortelle om noen av tilbakemeldingene som er kommet på bloggen. Kanskje viser jeg frem nettopp ditt svar. Mange takk for bidragene og interessen så langt.

Written by Vidar Kvalshaug

10.10.11 at 19:29

Publisert i Uncategorized

Fortellinger fra byggefeltet

with 3 comments

Stillheten skyldes forlaget har lest og jeg har arbeidet med andre ting. I morgen braker det løs med møte i forlaget. Jeg kommuniserer med redaktøren via epost nå og da. Han sier ikke så mye i epostene, men jeg forstår at det ligger an til å bli bok rett over jul.

Tittelen blir Trampolineland – samme som romanen jeg brukte to-tre år på og trakk tilbake før den skulle utgis nå i høst. Årsaken kan man bla seg tilbake i bloggen for å finne, men det enkle svaret er: jeg synes ikke den ble god nok.

Novellesamlingen kommer også til å hete Trampolineland fordi det dukket, bevisst eller bevisst, foruroligende mange trampoliner opp i dem. For meg er trampoline kontroll. Det signaliserer familie, ytre fasade i orden. Trampoline er lek – og noen ganger å kunne hoppe så høyt man kan. Det handler en hel del om barn og barns perspektiver denne gangen.

Til møtet i morgen skal jeg bringe inn forslaget om at tittelen blir

TRAMPOLINELAND.Fortellinger fra byggefeltet

Noen av historiene har innbyrdes sammenheng, men jeg har tenkt å bruke siste omdreinig på å legge inn flere. I hodet mitt kunne personene i handlingene bodd i samme boligfelt. Da kan de det i boka også. Det bestemmer jeg. Men forlaget har fortsatt litt å si. Litt.

 

Written by Vidar Kvalshaug

28.09.11 at 13:31

Publisert i Uncategorized

Stanken av levd liv

leave a comment »

(Anmeldelse publisert i Aftenposten 25. september 2011)

Tore Renberg

Dette er mine gamle dager

Forlaget Oktober

 

Trolig den mest interessante boken om Jarle Klepp.

Dette er mine gamle dager skriver Tore Renberg tilsynelatende mer om seg selv enn noensinne. En så begavet dikter tjener ikke på å kaste seg inn i den selvbiografiske bølgen, star det i vurderingen til NRK-kritiker Knut Hoem. Dette er jeg ikke enig i.

Berører. Mye tyder på at Renberg har vevd mye av egen historie inn i romanen, men vi kan ikke vite nøyaktig hva, og når boken er god (nok), spiller det mindre rolle. Boken må leses som fiksjon, akkurat som Knausgårds må. Dermed star vi igjen med spørsmålet: Er den litterære behandlingen av farens spritkonsum og sønnens tanker om det god? Ja. Ikke bare god. Den er glassklar og sår og forfatteren har laget en twist mot slutten som gjør tvittelen tvetydig og berører meg dypt.

Nærmere. I romanserien om Jarle Klepp har forfatteren før vist oss deler av farens drikking.Kompani Orheim (2005) berører temaet, men nå er Jarle Klepp selv voksen, 37 år, lærer, og selv far til tre barn. Tiden er inne for å gjøre opp status.

Hukommelsen er sentimental. Hukommelsen er utro. Denne gang er det Jarle som forteller i jeg-person, et grep som flytter oss nærmere og bereder grunnen for et større alvor. Boken er så godt som fri for disse tidsmarkørene som før har vært lesset inn i Jarle Klepps liv. I stedet er det inderligheten i små episoder med barna, i musikk, i et trivielt rekkehusliv som blir nødvendige og effektfulle kontraster til mørke minner.

Varmen. En jente fra fortiden forstyrrer idyllen og bidrar med nye opplysninger som driver handlingen frem. Akkurat som Jarle Klepp matte ta mye ansvar for egen oppvekst, lar Renberg barna tilsynelatende styre valgene i romanen. Tilsynelatende, for det er forfatter med kontroll som leverer en bok med sår inderlighet, nødvendig ubehag , men med varme.

Written by Vidar Kvalshaug

25.09.11 at 05:33

Publisert i Uncategorized