Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Skikkelig skrudd men litt løs

leave a comment »

(Anmeldt i Aftenposten 17.sept 2011)

Gjennom natten

Stig Sæterbakken

Cappelen Damm

Fortapt mann på utstilling hos en forfatter som våger noe.

Forfattere som bruker den forslitte natt-metaforen, stilles det høye krav til. Stig Sæterbakken tilhører sjiktet av norske forfattere som skriver for godt til å nå såpass få. I Gjennom natten leverer Stig Sæterbakken godt, som forventet, og det er språket som løfter historien hans over andres, for i en pludrende start synes den ikke særlig original.

Unnlatelsen. En ungdom har tyvlånt en bil og tatt sitt eget liv, front- mot- front med et stort kjøretøy. Faren forteller historien, og vi begynner i minuttene etter begravelsen. Romanen avdekker stadig mer om det skakkjørte ekteskapet som ingen åpenbart har tatt ansvar for, forholdet mellom far og sønn og ikke minst unnlatelsen, som blir sentral i boken. Mens forholdet til Eva er ferskt, utfordrer hun fortelleren Karl til å by på noe fra livet sitt, noe med svart samvittighet, fra den andre siden av grensen – noe! Karl bebreider seg selv for ikke å ha noe å by på og Stig Sæterbakken benytter unnlatelsen fra forskjellige vinkler for å belyse Karls sorgprosess og handlemåter.

Begrepet mannlig sentimentalitet har vært nevnt i et intervju. Mannlig sentimentalitet er ikke mindre verd enn den kvinnelige, men den er annerledes. I romanen Den onödige mannen av Erik Helmerson (Norsteds, 2011) er det to kamerater. Den ene rasjonaliserer bort, den andre går inn i problemstillingene og våger stå opp for noe. Sistnevnte kommer best ut av det. Hva gjør Sæterbakkens hovedperson Karl?

Flukten. Karl flykter. I begynnelsen synes det ikke å være så mye fra noe som til den langt yngre kvinnen, men styrken i både karakteren og romanen ligger i åpenheten – og dermed sårbarligheten – og sårheten Sæterbakken våger å la vår hovedperson ha. Likevel blir det en ny flukt, og den er ikke uten språklig styrke, poetisk vidd og forvarsler om hva som skal komme:

«Det var over. Allikevel fortsatte det. Det var som en kraft som ikke kunne hindres fra å hamre videre, måten toget rakk lasset sitt på gjennom de forbifykende remsene med vann og land. Fortere og fortere gikk det, mens jordene utenfor skiftet farge, fra gult til grønt, fra grønt til rødt. Så fór vi gjennom byer, hvor lysene glimtet til og sluknet om hverandre»

Skrekkens hus. Karl har hørt om et hus i en gate i en by hvor man betaler dyrt for å gå inn og hvor ingen som kommer ut er den samme etterpå. Jeg leser dette som en lengsel mot en renselse, kanskje noe religiøst, som kan gjøre noe med den limbotilstanden sorgen er. Vifte den bort. Skremme den bort. Gjøre Karl Meyer til et bedre menneske. Eller det kan leses som et dødsønske, men Karl har ikke sønnens kraft til å gjennomføre. I stedet blir han god samaritan på veien dit.

Horror. Romanen har også et språk som får deg til å holde pusten de riktige stedene og jage fra side til side, fra rom til rom, som i en spenningsroman. Innvendingen er at romanen smuldrer litt opp innimellom. Kvinnene forsvinner fra handlingen, en del episoder på veien mot Karls valg av løsning virker formålsløse, men det skjemmer ikke.

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

18.09.11 kl. 16:10

Publisert i Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: