Gjør mørket enda større

INGVILD H. RISHØI

«Historien om fru Berg»

Noveller, Gyldendal

 

Fru Berg er en hamster og er ett av kjæledyrene som både barn og større barn knytter seg til i denne samlingen. De higer etter trygghet, forutsigbare rammer og oppmerksomhet, men har ofte bare hverandre og jeg kan ikke annet enn advare om at denne boken gjør vondt. Det er også en anbefaling. Ingvild H. Rishøi våger å gå lenger inn i disse rommene enn mange forfattere og hun legger for dagen en unik innsikt i menneskelig mørke.

«Jeg må bare stirre, ikke blunke, jeg er kald» skriver hun i tittelnovellen, og den setningen oppsummerer mye. Barneleken og reglen om at den som blunker dør, er i aller høyeste grad gjeldende.  Hos Rishøi står det hele tiden mye på spill, for mye for dem det gjelder og det oppleves riktig å lese novellene over tid for å kunne fordøye alt.

Språklig sett er Ingvild H. Rishøi like leken som i debuten «La stå», men i denne samlingen strammer hun til og gjør mørket enda større. Fem noveller skrevet med den skjøre og ubehjelpeliges stemme, enten det er et barn som kompenserer foreldres fravær eller voksen som kompenserer for en annen voksen. Språket, ofte lekent og repeterende, holder personenes verden fra å rase helt sammen. Rishøi er så sikker at det er en fryd. Hun danser langs linjene med en sorgens kjole og leppestift i hånden og ligner ikke på noen andre novellister i dag. Bare en sjelden gang blir hun overtydelig.

Som gode novellister skal, legger hun ut varsler om katastrofer gjennom uskyldige partier i teksten, men hun legger dem til karakterenes gjøremål og lar dem ikke uttale hva som er bak demningen. Det vet de ikke. De har nok med å stå på beina og tåle nok en dag og handlingen vikles sakte ut. «Fortellingen om fru Berg» er dvelelitteratur der alt skjer i fortellerens tempo og ofte er det en lys, varm sommer som henger over de små begivenhetene som ofte blir definerende for et liv. Bruken av sommer er effektfull og skaper en ekstra uhygge.

Karakterene er små jenter og gutter og en gutt som blir mann gjennom sin kones fødselsdepresjon. Leseren følger enkelte av jeg-stemmene gjennom flere år og de river meg med inn i sine skakke, gjennomsiktige tilværelser av håp, skuffelse og tap.

Felles for mange av fortellerne, er at de aldri slutter ikke å tro på den nærmeste de har. Hva annet kan de?

Ingvild H. Rishøi blir nok spurt om hun ikke snart skal ta steget over i «et større format» (les: roman). Da er på sin plass å minne om den gamle regelen om at «less is more», også når det gjelder 120 siders stram fortellerkunst versus såkalt bredt anlagte romaner om tre generasjoner.