Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Slakt ble positiv, juks fra Ketil Bjørnstad

with one comment

Jeg anmelder skjønnlitteratur i Aftenposten. Anmeldere er vant med at forlag, forfattere, aviser, bokhandlere og andre nær bokbransjen låner sitater fra anmeldelser for å promotere en bok. Slik er det. Sitatretten er hellig. Slik skal det være.

Jeg anmeldte Ketil Bjørnstads roman «De udødelige» i Aftenposten 4. februar. Nettstedet ketilbjornstad.com har oversatt og sitert følgende:

And in Aftenposten Vidar Kvalshaug writes that Bjørnstad at his best has lived up to his ideal of writing “the great European novel of ideas”. He also writes that the book has a lot to offer to “Bjørnstad fans”.

Sitatene er forsåvidt greie, men når de er plukket ut, satt sammen og ordnet på denne måten, gir de gir et totalt feilaktig bilde av hvordan jeg vurderte boka.

Når jeg ser hvordan ketilbjornstad.com, som jeg formoder Ketil Bjørnstad selv står bak,  angrer jeg på at jeg var grei og utelot at han feilstavet Kongens fortjenstmedalje hele tretten ganger i boka. Bjørnstad skrev gjennomført «fortjenestemedalje».

Ketil Bjørnstad, dette er  juks, dette er pinlig.

Les anmeldelsen her og se om du ikke får en annen oppfatning enn ketilbjornstad.com.

Godt tenkt, svakt utført

Brennbar story med brukbar komposisjon, men den snubler i floskler.

Å lese Ketil Bjørnstad er å måtte innstille seg på et språk ikke så mange andre bruker.

Høystemt og inderlig, med en setningsbygging han er nokså alene om. På sitt beste har han skrevet opp mot sitt forbilde, den store europeiske idéromanen. Når et oppspent språk, karakter og plott ikke fungerer, blir slike romaner nokså magre. De udødelige er dessverre en av dem.

Dessverre, for jeg ser hva han har prøvd på her, og i deler av boken får han det til. Det er fortsatt mye her for Bjørnstad-fansen, dem er det noen av, men der det glipper, er romanen svak, på grensen mot det banale.

Mann i krise

Vi møter nok en mann i egen eller andres krise. Bjørnstads forfatterskap har et par slike, men for en gangs skyld har ikke den mannlige hovedperson godt grep om sin tids kunst- og kulturuttrykk. Han står utenfor og ser bistert på dem.

Thomas Brenner er allmennlege, en klump av engstelse, surpomp og misantrop, gift med Elisabeth og bosatt i Dagaliveien. Begge ser alderdommen komme til både seg selv og sine foreldre i to gode hjem på vestkanten i Oslo. Legen er 58 år og ignorerer tiltagende hjerteflimmer, mens han er sikker på å ha kjent en kul i sin kone Elisabeths bryst. Intet av dette blir tema. De skal feire Elisabeths sekstiårsdag i Chicago grunnet hennes betydelige Saul Bellow-interesse, og velger å styre fokuset dit.

Begge skjuler ting for hverandre, og i tillegg har Thomas Brenner et nedlatende syn på sine døtre, som ikke er blitt det han ønsket seg, spesielt den fete Annika. Han ergrer seg over at de ikke er blitt selvstendige. Brenner bærer på skuffelser over både sin far og andre nære som er litterært spennende og brennbart stoff i enhver familie.

Indre monologer

I bokens beste partier får Thomas Brenners indre monologer snakke til leseren og gjenspeile den krisen han befinner seg i. Det står til troende, selv om fastlegen Brenner er på den trygge siden av juvet. I De udødelige er det kona Elisabeth som sakte, kanskje for sakte, bygges opp til å bli den mest interessante personen.

Karakterene hos Bjørnstad husker ikke, de erindrer. De ser ikke, de betrakter og går inn i værelser, ikke rom. Når han bryter med det tilkjempede språket, slår det ofte over til pinligheter. Thomas Brenner har flere «Åh!»- utrop enn Karl Ove Knausgård. «Åh, hadde Thomas Brenner tenkt. Skal man måtte utsette seg for dette? Skal man måtte nedverdige seg til å bli et forfengelig menneske?»

Eller denne: «Åh, tenkte Thomas Brenner, igjen og igjen. Han hadde ikke trodd at akkurat denne fasen av livet skulle bli så vanskelig!»

Lite tillit

Billedbruken er heller ikke helt pr. kasse, for eksempel «de eplesmå brystene». Med det store antallet kursiverte ord viser ikke Bjørnstad tillit til leseren, og setninger som starter med bindeordene «og» og «men», skaper heller ikke tillit til teksten.

Ketil Bjørnstad har, bokstavelig talt, skrevet en generasjonsbolig av en roman, men den skjemmes dessverre av at han ikke har kommet seg bak språket, at han ikke har klart å tøyle og avstemme det, samt av en forutsigbar slutt.

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

25.05.11 kl. 20:40

Publisert i Uncategorized

Én kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Både «fortjenstmedalje» og «fortjenestemedalje» står oppført i bokmålsordboka. Personlig ville jeg valgt samme form som Bjørnstad har brukt – det ser riktigere ut for meg med en hjelpe-e eller hva det kalles, for å lette lesingen.
    For øvrig er jeg enig i at sitatet ikke er bra – det gjengir ikke hva du faktisk mente om boka.

    Randi

    26.05.11 at 06:15


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: