Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Brygging, jogging og en hel novelle

with 4 comments

I påsken traff jeg en hyggelig kar i skalldyrlag på Bjørnsund. Han driver mikrobryggeri, serverte raust av varene og forklarte nøye og med stor innlevelse og kjøærlighet om prosessene i ølbrygging. Jeg lyttet, for han hadde blitt nummer to i NM, men det gikk ikke opp for meg før dagen derpå-joggeturen rundt fiskeværet at det han sa om ølbrygging også gjelder for skriviong. I løpet av en joggetur på 50 minutter. vel, 40. Okay, 36, for å være nøyaktig, i løpet av den turen, meislet jeg ut hovedtrekkene i novellen nedenfor.

I går skrev jeg den ut. Dette er et førsteutkast. Andre forfatteres førsteutkast er ofte langt mer grisete eller langt mer ferdige enn mine. Dette er altså et førsteutkast fra min hånd. Novellen har ikke engang tittel, og slutten skal gjøres noe med. jeg har et par alternativer. Men da heter det andreutkast. Slik rant det ut i går.

Ta teksten for hva den er, med skrivefeil, tenkefeil, overfortelling og andre mangler. Denne bloggen er ikke et showroom for ferdige ting men et verksted. Om du har interesse, kan du sammenligne med ferdig versjon i boka som kommer i januar.

——

«Hva slags farge har mamma på klærne?»

Hun løfter de knudrete stiftene fra arket som dekker mesteparten av den vesle spisekroken vår. Jeg kan høre henne løfte hodet, hår som rasper mot kjolestoffet, smykkelenken som faller ned fra haken og deiser mot brystet. Tallerkenen jeg slapp ned i kummen lager ennå bobler i overflaten.

«Rød kjole. Dette vet du da.»

En ny blyant treffer arket og begynner å gå frenetisk frem og tilbake.

Fettranden fra stekepanna har lagt seg som et lag olje i det ene hjørnet. Jeg fisker den forsiktig opp med en ren stekespade, og må vaske over den igjen. Noe stikker meg i øynene når jeg ser opp. Ei feit oransje sol har begynt på sin vei gjennom det avlange vinduet og vil bruke tre-fire timer før den legger seg i lunere farger over altanen utenfor soverommet vårt.

«Hvilken farge har bilen?»

«Grå metallic. Lys grå metallic»

«Nei, ikke vår. Den som kom mot?»

Jeg kjenner irritasjonen renne på meg som ei bikkje, men vet at sinne ikke hjelper noen av oss lenger. Hun vil bli vrang, jeg vil bli stum og slik kan vi smirke rundt hverandre et par dager. Sist jeg lot det løpe av med meg, ble vi ikke venner før vi satt i bilen til skolen neste dag.

«Gul»

Gul smeller fra meg som et ”gå” på skolens idrettsdag og hun herjer over arket med fargeblyanten. Jeg hører den knekke og den ene halvdelen treffer stolen, renner av og pulveriserer seg på golvet. En. To. Tre. Fire. … Ti.

«Er du sikker?»

Jeg drar i proppen for å senke vannet slik at det ikke skal renne over.

«Like sikker som at du har en del å rydde ute på plena etterpå.»

Jeg må slutte å svare på denne måten, tenker jeg, men ser gjenstandene ligge som objekter fra et garssjesalg mot den grønne plena. Sykkelhjelmen, en tunica, to sykkelhansker som ligger flere meter fra hverandre og refleksvesten de fikk i årets skolestartkampanje i regi av Trygg Trafikk.

«Hun burde sett den», sier Silja.

«Den burde sett henne», svarer jeg.

Og venter.

Hun sier ikke noe på det lenger.

«Er du ikke ferdig snart?» spør Silja.

«Snart»

Jeg håndtørker glassene for å få plass til kjeler og en ildfast form med rester av kjøttsaus og stivnet ost i bunnen.

«Du kan godt poppe litt popkorn», sier jeg.

«Det er ikke fredag eller lørdag i dag»

«Nei, men du vet»

«Vet hva da?»

Silja kan dette med å sette meg fast. Den siste tiden er jeg blitt mer bevisst på hvordan jeg snakker, hvordan jeg sier ting. Ikke innholdet . Det er som før, det er fortsatt åpen kran og slag i rørene når jeg stenger brått igjen. Silja har hatt en periode der hun har opponert på alt, trukket seg tilbake i språket, blitt fire-fem år yngre igjen og utfordret alle situasjoner. Jeg innbiller meg å ha blitt mer presis og tydelig, men denne klarer jeg ikke og skyver bare en nyvasket kjele og et glasslokk bort på komfyren.

Jeg plukker presskanna fra hverandre, snurrer selve brettet av skruen og oppdager en masse gammel drøss som er blitt liggende. Oppvaskkosten tar alt, men når jeg tror alle er ute og bare sjekker på nytt ved å stikke en pensel fra skuffen inni, kommer det stadig nye kaffekorn ut mellom filteret og den blanke, sirkelformede presskannegreia. Jeg eier ikke ord for de forskjellige delene. Dette er til kaffe. Punktum. Og det er blitt vasket alt for sjeldent, ser jeg nå.

Silja har satt hendene opp i boksen og løfter ut en mengde maiskorn som akkurat får plass i hendene hennes. Ikke én faller ut. Koppingen av hender får meg til å huske en gang jeg fant en fugl. Enten var den ikke flygedyktig eller skadd, jeg husker ikke, bare tikkingen av den, nebbet, fjærene, kilingen fra de små klørne da jeg bar den hjem til pappa på akkurat samme måten. Jeg var en annen da, ville bare bli ungdom og voksen og ante ikke at jeg i godt voksen alder igjen skulle endre alt, måtte starte fra begynnelsen og bli stående her, for eksempel, ved en kjøkkenbenk med en blå oppvaskbørste og tenke på små, sarte fugler når jeg ser datteren min åpne hendene sakte og sile maiskorn ned i den fresende kjelen.

«Skal vi ta det med oss ut?» spør jeg.

Silja svarer ikke. Hun ser på popcornene som springer ut under lokket, som buldrer der nede og begynner å avgi en saftig hvesing. Telefonen ringer. Jeg går bort til vinduskarmen og tørker hendene på håndkledet som henger over skulderen men jeg har ikke tenkt å ta den. Jeg blir stående og se på at den ringer helt ut og at det popper opp en melding fra mobilsvar og så en tekstmelding fra samme nummer. Jeg tenker igjen at jeg ringer når jeg er klar. Jeg er i posisjon til å si at jeg ringer deg tilbake og lurer på hvor lenge det varer.

«Vi går ut en tur, da», sier jeg og snur meg brått på et instinkt om at noe er galt. Komfyrplaten er ildrød under kjelen. Den kroer seg.

«Silja!!!!»

Hun står der og bare ser ned i lokket. Jeg må grabbe skulderen hennes og dra til for å komme fram til komfyren. Hankene på kjelen er blitt glovarme. Lokket hopper under mine brå bevegelser og deiser i golvet mellom oss. I løpet av et sekund eller to klarer jeg å bykse kjelen opp i oppvaskkummen og den beske svidde lukten møter søt zalo. Det hveser og ryker.

En. To. Tre. Fire ….Ti.

Dampen har hvsilet seg ferdig, og nede i kjelen flyter det kullsvarte, helt hvite og noen brune popcorn sammen med de som ikke rakk å bli klekket helt ut. Jeg tenker på mange små planeter som er gått i biter etter en stor smell i verdensrommet.

«Kom og se på verdensrommet» roper jeg inn i korridoren der Silja har rom i enden, og det er trolig den spontane, ustoppelige latteren fra meg som får henne til å komme.

«Jeg ser for meg verdensrommet som dét», sier hun og peker ut etter å studert innholdet i den miserable kjelen.

«Vi hadde om det i forrige uke. Visste du at hvis du ser en regnbue fra et fly, så ser den ut som en sirkel?»

«Nei?»

«Hvis du for eksempel er i et fly og du kan se skyggen av flyet inne i regnbuen, vil det alltid være i midten. Det midterste punktet altså» ivrer hun.

«Alt dere lærer! Hvorfor flytter ikke skyggen seg ut av regnbuen når flyet flyter seg?»

«Det er ikke alt vi lærer, da»

«Det skjønner jeg»

Her kunne jeg sagt at det er mye vi to ennå ikke vet, om fremtiden, for eksempel, hvordan det skal bli, hvordan det kunne blitt, men jeg vet ikke om hun er klar. Jeg er ikke klar, så jeg legger armen rundt henne, en arm hun vrir seg fra. Hun ser opp på meg og spør på en måte jeg aldri har kunnet motstå.

«Kan vi se på smykkene hennes?»

Jeg lager en ny bolle popkorn uten å tenke på å røre den gamle kjelen, heller det over i en skål, er raus med saltet, hemper to halvlitere med cola mellom de midterste fingrene og går inn på badet.

Silja er ni, snart ti, men tripper foran det høyre skapet. Sjampo, kremer og hårføneren har Silja allerede begynt å bruke, men hun har ikke åpnet det store, brune smykkeskrinet i lær. Det ligger i den midterste skuffen, omkranset av små gaveesker. Jeg kjenner igjen noen av dem.

«Dette er fra da du ble født», sier jeg når hun løfter et smykke med en safir over håret og legger det på plass. Steinen hviler mot magen hennes.

«Mamma ble veldig glad for det. Du var ikke lett å få ut»

«Er det derfor jeg ikke har søsken»

«Tja, si det.»

«Og denne, da?»

Hun har plukket ut en ring, ikke av de med steiner og innfelte diamanter som skinner, men den fra irland, den med motivene. »

«Jeg kjøpte den i Dublin da jeg spurte henne om hun ville gifte seg med meg»

«Hovedstaden i Irland», skyter hun inn.

«Ja.»

«Hvor glad ble hun?»

«Såååå glad«, sier jeg og måler en småtorsk med hendene.

«Pappa, dah»

«Okay, okay», sier jeg, «vi hadde gått i regnet hele dagen. Uansett hvor vi gikk, regnet det. I kalde steinkirker, på restauranter, alt var regn og vått. Det luktet surt av alle. Skoene var våte, buksene til langt oppå knærne. Folk krøket seg sammen med vesker og plastposer over hodene. Så kom vi til det trange, mørke hotellrommet for å ta et bad før vi gikk på restaurant. Jeg hadde tenkt å vente til desserten med å fri, men da jeg så henne der, søkk våt, håret hang ned til alle sider, hun hadde til og med dammer inni øregangene. Det røk av pusten hennes og speilet dogget fordi vi var så våte. Akkurat da syntes jeg hun var det vakreste jeg noen gang hadde sett. Og da klarte jeg ikke vente. Vi var så glade at vi gråt begge to.»

«I bryllupet, da?»

«Hun var vakker, da også, men grunnen til at hun var så vakker på det lille hotellrommet var at hun ikke visste det selv. »

«Og at du, på en måte, ville hun skulle være vakrest akkurat da, liksom? Når du skulle fri til henne med ringen din?»

«Din lille luring», sier jeg og legger armen rundt henne.

Silja bestemmer seg for at hun vil ha hull i ørene likevel, og legger øredobbene nederst i smykkeskrinet når vi pakker sammen.

«Er alle tomme?», spør hun og rister på småeskene?

«Disse kan vi bare kaste. Sjekk, likevel».

Jeg trær en genser over hodet.

«Her er det noe», sier hun.

«Ikke kast den esken, da», svarer jeg og prøver å se om hun har en genser, fleece eller noe liggende i baderomsskapet. Ute har det skyet over og jeg skal til å skru opp varmekablene når jeg blir klar over hva hun driver med.

Silja holder esken opp mot ansiktet og koser med fløyelen som man stikker nesen i en myk kaninpels.

«Denne lå her», sier hun og rekker meg ringen.

«Få se på esken», sier jeg og napper den fra henne. To hull i den lilla fløyelen, en eske med plass til to ringer. Ringen Silja holder er lik den jeg har på høyre hånd, og det var lett overskyet den dagen, det må jeg huske i tilfelle Silja spør, men hun spør ikke. Slik stillhet takler jeg dårlig og her kunne jeg sagt noe borti staur og vegger, det kunne ha rent ut av meg, for eksempel at Silja bare kunne glemme den gule bilen, for mamma hadde vært på vei bort fra oss lenge, men jeg biter det i meg med eeen. Tooo. Tre. Fire …Ti

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

27.04.11 kl. 16:56

Publisert i Uncategorized

4 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Fint! Jeg likte samtalene best, synes kanskje det ble litt for mye intern volsenmonolog. Men det er jo en smakssak. Fin historie der.

    Kristin

    27.04.11 at 22:12

  2. Så det er sånn det ser ut rett fra hånden! Det er modig å legge ut førsteutkast – det setter jeg stor pris på som ny, vaklende skrivende.

    Liker detaljbeskrivelsene godt, f.eks. hvordan kjedet til Silja faller ned fra haka.

    Rikke

    28.04.11 at 21:23

    • Ikke alltid. Noen ganger er det lengre utkast som lett tas ned av øvet leser (redaktør). Andre ganger mangler en ekstra konflikt etc.
      Det finnes ingen håndbok på feltet.
      Spør du andre, får du se helt andre saker.

      Lykke til med diktingen, hva du nå enn skriver.

      Vidar Kvalshaug

      28.04.11 at 21:34

  3. Takk for det.

    Jeg skjønner at førsteutkast kan være mye forskjellig (min innledende bemerkning var ment litt spøkefullt). Uansett er det spennende å se et, det åpner opp til et relativt lukket land. Det ligger jo mye mystikk i forfatterrollen – utenfra sett. Og selv om det er lett å tenke seg til at virkeligheten ikke er så mystisk, selv om man vet at det finnes førsteutkast og at de bearbeides til den ferdige teksten, så er det noe annet og håndfast og demystifiserende å lese et. Med det mener jeg ikke å si noe om hva jeg syns om dette konkrete utkastet, jeg sier ikke «åja, er det bare det», men «ok, så sånn ser virkeligheten (blant annet!) ut».

    Rikke F. Reinertsen

    30.04.11 at 10:34


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: