Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Den farlige allviteren

with one comment

Når du leser kritikker, vil du noen ganger se omtalt at «fortelleren er blitt for allvitende». Det er ikke noe galt med en allvitende forteller. En allvitende forteller vet alt om alle personenes tanker og følelser, om deres fortid og framtid, og hva som skjer samtidig på alle plan – og tolker dem for leseren av boka.

De gangene du ser dette sablet ned i kritikker, er når det ikke er godt nok utført. Derfor prøver (mange) forfattere å legge fortellerstemmen nærmest mulig hovedpersonen slik at ikke alt skal hvile på en ren allvitende forteller.

Jeg utforsker teknikkene gjennom romanen «Tramolineland» og skal vise deg et avsnitt der teknikken jeg har brukt, er følgende:

Første setning er allvitende. Den andre blir personlig og fra Roberts ståsted, dvs at den er et bindeledd mot den tredje, som er fortellerens skildring av hva Robert tenker. Da er vi langt på vei inne i Roberts hode. I løpet av noen setninger har vi flyttet fra ørneperspektiv (slik du kunne gjenfortalt til en mengde mennesker) til mikroperspektiv (slik Robert i en intim stund, sikkert etter noen øl, kunne betrodd deg).

Robert følte trygghet da han var liten, visst gjorde han det, men den kappløp daglig med en uro som kunne slått alle veier. Mest av alt savnet han pappa. Det er det han husker best og som han nå husker at han tenkte på fra fergeleiet og inn: Pappa som var borte i måneder om gangen, og de gangene han var her, opptrådte han som en skygge Robert ikke trodde var noe videre.

Om jeg får til fortellergrepet i romanen? Det skal kritikerne bedømme om et halvt års tid. Jeg er livredd for å gå for langt i å være allvitende, like redd som jeg er for å blogge om denne skriveteknikken. Hvis håndverket ikke er godt nok utført, blir det bare bedrevitende. Grensen mellom de to er syltynn, og det er ikke noe særlig å bli fortalt en historie av en bedreviter.

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

26.08.10 kl. 09:11

Publisert i Uncategorized

Én kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Jeg sier bare: At du tør!

    Når det er sagt, synes jeg du balanserer sikkert, her. Slik jeg ser det, er det også et sterkt skille mellom forfattere som nesten vil, men kanskje ikke helt stoler på seg selv (er ofte innom der), og de som med selvsikkerhet og retning sømløst syr dette sammen uten at leser stopper opp med følelsen av at det er noe som skurrer.

    Liker bloggen din!

    caterinacattaneo

    26.08.10 at 17:59


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: