Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Lesingen som satte det i gang

with 3 comments

Når jeg leser kunstnerintervjuer der det sies «Kona er min beste kritiker», pleier jeg å putte det i samme kategori som utsagnene «Bikkja er min beste venn». Men vent:

På vei til Oslo etter en lang tredvegradersdag i Dyreparken i Kristiansand, med tre barn slumrende eller sovende i baksetet, griper jeg manus og rekker det til henne. Innen vi når Drammen er hun et godt stykke på vei. Jeg spiller Eldkvarn lavt for ikke å forstyrre noen av dem og lytter etter grynt, brå bevegelser, pusten hennes og andre ytringer. Hun har enkelte innspill og de er gode, ikke ulikt innspillene fra forlaget.

Merker at det kribler dagen etter, av lyst til å sette i gang etter fire ukers ferie hvor macen bare har vært brukt til å laste inn feriebilder og hvor jeg ikke har åpnet en eneste skjønnlitterær bok. Derfor våknet jeg kl 0500 i dag. Det er en ny lyst her til å begynne, og det tok sin tid.

Innrømmelse: i ferien kladdet jeg to novelleideer i stikkeords form i mobilens notatfelt.

Nå er det romanen som gjelder. Kona er, uten at hun helt vet det, den siste øktas igangsetter. Bikkje har jeg ikke tid til de neste årene.

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

10.08.10 kl. 03:35

Publisert i Uncategorized

3 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Min mann er min gode lesar, men han kan også vere ein dårleg lesar, avhengig av kvar eg er i prosessen.

    For det meste er han god, i periodar er han heilt naudsynt, fordi han er så oppteken av sjølve plottet, av sjølve hitoria bak fortellinga. Han er ein formidabelt nyttig samtalepartnar om kva som kan komme til å skje, og kvifor, og kvifor ikkje.
    Men som litterær lesar er han lite til hjelp, når det gjeld å skru «historia bak» inn i fortellings form, romans narrativ, blir han umogleg å forhalde seg til.

    Eg veit etterkvart at når eg begynner å irritere meg over tilbakemeldingane frå mannen min, er eg moden for redaktøren.

    Avil

    11.08.10 at 08:52

  2. Godt poeng. Den gode lesreen kan være den verste, avhengig av hvor man er i prosessen.

    Nå kjenner jeg jo redaktøren din, og det er fint å ha en som er 50 mil borte, som forholder seg til teksten og ikke omstendighetene og vurderingene underveis, ikke sant?

    Vidar Kvalshaug

    11.08.10 at 20:32

  3. Ja, og så er heldigvis redaktøren min dritflink, så eg kjenner meg trygg på å levere. Det er nok verre med redaktørar ein er litt redd. Eller utrygg på.

    Avil

    11.08.10 at 21:09


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: