Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Hjemstedet vil alltid være en stein i skoen

with one comment

I notatene etter siste forlagsmøte, står det: «fremmede for hverandre» og «ingen tar ansvaret for lite kontakt». Det kan høres ut som stikkord i en psykiaters logg.

Hovedpersonen Robert er ca 35-37 år, det er ca 15-17 år siden han bodde hjemme, og det er en betydelig avstand mellom ham og foreldrene.

Redaktøren min pirker i dette, stiller spørsmål som jeg må tenke over svaret på. Som forfatter har jeg tatt det for gitt at dette er plausibelt, at en leser er med på tankengangen. Det er farlig. Jeg må motivere også dette. Hver gang du hører litterære personer si at personer må motiveres, ting må motiveres – og det sier de/vi ganske ofte – betyr det omtrent dette:

I Roberts eksempel må jeg inn for å forklare. Er et et brudd med foreldrene? Nei. Avstanden er fysisk, men en har vokst seg til over tid. En ungdoms løsrivelse og skapelse av eget liv i tillegg til at han har vokst gradvis fra der han kom fra, folka han kom fra. De er blitt forskjellige, men de har telefonsamtaler opp gjennom årene.  Samtalene handler om oppdatering på fødsler og begravelser, om ytre ting som har skjedd og ikke minst været.

Begge parter ser ut til å akseptere denne samtaleformen, ingen går over formens uuttalte grense. Ingen gir. Det er bortimot tjue års lunk.

Når det er snakk om å motivere, må jeg gjøre denne avstanden troverdig ved å vise dette i teksten, ikke referere overstående. Kanskje er det snakk om sju linjer her, tre linjer der, men det må være de riktige linjene.

Leesren må akseptere dette faktum. For jeg tror leserne automatisk er med på at hjemstedet vil alltid vil være en stein i skoen. Eller er det også feil? Sportsspørsmålet: Hva føler DU?

(bildet er tatt av Per Kvalvik)

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

30.04.10 kl. 07:09

Publisert i Uncategorized

Én kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Skal jeg dømme etter mine egne følelser, og mine søskens, og mine gamle venners, er hjemstedet en åpenbar stein i skoen – også når det ligger rett utenfor Oslo. Vi har alle dratt fra stedet, mange av oss med «skal aldri tilbake» på leppene. Noen tar denne følelsen lengre enn andre, selvsagt. Som Nikolaj Frobenius, som i disse dager er i ferd med å se sitt rasende oppgjør med sitt – og mitt – hjemsted festet til film. 😉

    Eirik Newth

    30.04.10 at 08:09


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: