Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Lære seg å ta på en kvinne

with 2 comments

 En kjent norsk forfatters kone sa i en bordtale på 1990-tallet at ”XX (forfatteren) lærte meg å lese, jeg lærte ham å føle”. Det slo meg i magen. Så var jeg ikke alene.

Robert i romanen ”Trampolineland”, som ser ut til å bli utgitt til høsten, reiser hjem til øya si for å ta et oppgjør med faren. Andre saker kommer også opp. Han brenner blant annet etter å erobre noen, å nedlegge farens hjemmehjelp, can’ help it.

Jeg har forsøkt å si noe om hvordan enkelte kvinner oppdrar menn i de ”nære ting” eller, som en sa en gang, ”komme i kontakt med følelseslivet sitt”. Usj, ordene vokser som padder.

I dag får du et langt, kladdutdrag som jeg vurderer å ta inn i romanen ”Tramolineland”. Jeg er usikker på om det fungerer.

Hva synes du? Kommentér gjerne.

Lyst var det ikke. Lyst for ham var oppdrift. Lyst hadde kostet ham mye. Han måtte å lære å skille det fra tvangshandlinger og ting man gjorde for å fylle den andres forventning. Lyst var ikke noe man lærte på nordvestlandet på 1980-tallet, ikke da heller. Plikt, derimot. Beate hadde lært ham lyst og nytelse, å riste seg fri fra alle tankene på at han alene hadde ansvaret for en avslutning og et smil på hennes munn. Hennes lyst handlet om at han ga seg helt hen, opplyste hun, og det var fullstendig gresk for ham i begynnelsen til hun begynte å be ham assosiere. Robert Walstad satt der, på vei mot en solid voksenalder og assosierte smaker og lukter, det være seg små sandwicher av serrano, manchego og oliven hvor hun hadde pirket ut steinen eller det nye skyllemiddelet hun kjøpte til klærne. En vin fra et merkelig vinland, beskrivelser av hvor på kroppen hun strøk, og til slutt var han blitt så komfortabel med dette, forutsatt at det ikke gikk som en fortelling i hennes venninnekrets, at han lot henne stryke, at han uoppfordret sanset, assosierte og satte mer elegante og presise ord på sine opplevelser, for han var ikke satt lenger tilbake av pietismen og sin barndoms rådende «yte, siden nyte»-holdning. Han så det nyttet, så at de små fysiske og psykiske øvelsene gled over i hverandre og skapte en helhet.

Written by Vidar Kvalshaug

26.03.10 kl. 09:41

Publisert i Uncategorized

2 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Heia Vidar,
    du er modig som tør å «legge hodet på blokka» sånn som dette 🙂

    Jeg liker at du kobler «yte først og nyte etterpå» til det nordvestlandske, jeg tror det kan være noe i det altså (og selvsagt finnes det noen hedonistiske unntak som bekrefter regelen). Jeg tror også problemstillingen er velkjent for mange, både kvinner og menn.

    Jeg lurer på om Robert i denne nye erkjennelsen glemmer at han også må yte, om han lar hennes utsagn om at hans nytelse er hennes lyst bli enerådende, dvs. at han glemmer at han også må gi det samme tilbake til henne, at han ikke må forlate yteperspektive, men balansere det. (Hvilket jo er et menneskelige/moralsk ansvar i en relasjon uavhengig av hva den andre sier. Jeg tror jeg satser på at ytedisiplinen sitter i ryggmargsrefleksen hans…?)

    Sååå…. min dom er at du er inne på spennende poenger, men personlig synes jeg ikke at grepet med smaksassosiasjonene (vin, skyllemiddel, manchego etc) fungerer helt, jeg synes ikke det poengterer og renskjærer problemstilingen, jeg opplever det mer som «staffasje» – som kan kortes ned.

    Tør jeg poste dette? Egentlig ikke. Men du ba om det. God påske, Vidar! 🙂

    Gøril G

    26.03.10 at 10:52

  2. «Han så det nyttet,så at de små fysiske og psykiske øvelsene gled over i hverandre og skapte en helhet»
    Så vakkert.

    Marieklem

    MT

    30.01.11 at 09:50


Leave a reply to Gøril G Avbryt svar