Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Levende lyd laget – eller lallende latterlig?

with 4 comments

 

Noe moro skal forfatteren ha underveis. Siden man ikke drikker gintonic før halv to, må man skru opp stereoanlegget, supe kaffe og heller leke i språket.

 Helt siden jeg som 16-17-åring hørte Merle Haggard synge

A canvas covered cabin in a crowded labour camp

 har jeg vært fascinert av alle c-ordene han fikk inn. Ca – co-ca-cro-ca

Fra min tid på desken i Dagbladet på 1990-tallet husker jeg å ha laget tittelen  ”Fem ferske fjes finner formen”, om barneskuespilerne i en Annie-forestilling.

 Kan man tøyse slik i litteraturen?

Ja.

Sjekk ut L-ordene i de par siste setningene. Forstyrrende? Kanskje. I alle fall nå som du er gjort oppmerksom på dem.

Moro å lage? Definitivt.

Ut av en ryggsekk av helt ordinær størrelse, pakket Anne ut mengder av gjenstander, blant dem et piknikteppe, bestikk, bokser med salat, plastglass med stett og en firelitersdunk med hvitvin. Robert pirket i salaten, men drakk. Vinden løyet. Flytebrygga lå i le, de drakk, lo og skålte til lave klakk fra havet. 

 

Vellykket eller tåpelig? Kommentér.

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

25.03.10 kl. 08:31

Publisert i Uncategorized

4 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Jeg elsker denne type «ordspill», bokstavrim og lek med lyder (sic). I en grad som gjør at mine forlagsredaktører ofte slår ned på det. Men morsomt når det slipper igjennom …

    Tom Egeland

    25.03.10 at 08:34

  2. Voilà! In view, a humble vaudevillian veteran, cast vicariously as both victim and villain by the vicissitudes of Fate. This visage, no mere veneer of vanity, is a vestige of the vox populi, now vacant, vanished. However, this valorous visitation of a by-gone vexation, stands vivified and has vowed to vanquish these venal and virulent vermin van-guarding vice and vouchsafing the violently vicious and voracious violation of volition. The only verdict is vengeance; a vendetta, held as a votive, not in vain, for the value and veracity of such shall one day vindicate the vigilant and the virtuous. Verily, this vichyssoise of verbiage veers most verbose, so let me simply add that it is my very good honor to meet you and you may call me V.

    uppsalahansen

    25.03.10 at 08:51

  3. Sånt tøyser jeg med uavlatelig, enten det er i titler, i alminnelige avisartikler eller i den såkalte skjønnlitteraturen. Språk er lyd. Hvis vi ikke skal leke med lyden, hva er det ellers vi skal bruke den til? Heldigvis er mine forlagsredaktører ganske romslige på dette; når ordspillene, rimingen og bokstavrimene kommer i veien for handlingen eller sklir ut i meningsløsheter, ser jeg det for det meste sjæl.

    Den mest formfullendte setningen i «Jern» er også den korteste, tror jeg:

    «Drøft grøft.»

    Torgrim

    25.03.10 at 09:34

  4. Jeg kan bare snakke for meg selv her, men bokstavrim er alltid velkomne. Til tider er det morsomt, andre tider er det rett og slett kult. Jeg leste nettopp Darkly Dreaming Dexter, en sær krimroman sett fra morderens perspektiv, og bokstavrim brukes gjennom hele boken som et virkemiddel.
    Hvorfor ikke?

    calleclown

    25.03.10 at 17:55


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: