Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Det er slike lyder som blir livet ditt

leave a comment »

Trampolineland

Det er slike lyder som blir livet ditt

Når Bill Evans, McCoy Tyner eller Horace Silver slår den første akkorden, tenker jeg ofte at de legger premissene for hele låta. Alt ligger i de første sekundene. Jeg begynte å høre jazz seint i livet, men dette er noe jeg har trodd på i litteraturen helt siden jeg begynte å lese og forstå hva jeg leste. Første setning i en tilfeldig oppbladd bok eller novelle i butikken har ofte utløst kjøp.

“Trampolineland” har en mer åpen start enn noe av det jeg har gjort før. Det har vært til stor hjelp videre i boka. Normalt liker jeg at første setning går rett i strupen og røper fortellerens ståsted, sinnelag, tone og tema.

I come from Des Moines. Somebody had to

…er en klassiker av Bill Bryson, uten at forfatterskapet hans er noe å skryte av.

Den aller største romanåpningen av dem alle, kommer fra Bruce Springsteen og låta “Downbound train”.

I had a job/I had a girl/I had somethin’ goin’, Mister / in this world.

…slo beina av meg den gangen på åttitallet da vi spilte “Born In The USA” på batteridrevet kassettspiller i det orange teltet til brødrene Bøthun. Sangen gjør det fortsatt. Åpningen fungerer på alle plan, den sier noe om tapsfølelsen og ikke minst klasse, siden den henvender seg til en “Mister”. Rett og slett stor diktekunst.

Noen ganger skal førstesetningen sette en stemning, vise et miljø og fortellerens tilnærming til det. I debutromanen fikk jeg det til. Nesten. Følte at førstesetningen satt :

Noen hadde skutt med hagle på skiltet som markerte stedets sentrum.

 Min daværende redaktør i Aschehoug mente at åpningen var for brå, at jeg burde åpne med de to hovedpersonene, så jeg lot meg overtale. Nevnte setning havnet på side sju. Hvis jeg skal lese den boka høyt, starter lesingen heretter på side sju.  

Hvordan går åpningen i “Trampolineland”?

Det er slike lyder som blir livet ditt. Bekken sleper seg sløvt av gårde slik bekker gjør i juli.  Gresstuster, knopper som har falt med og blitt myke og små greiner svimer ned langs kantene som er bygget av en gutt på ni og et halvt år som har sytten dager igjen til bursdagen sin.

Slik står den, foreløpig. Har ikke tenkt å røre den, ennå. Det er så mye annet å gripe fatt i først. Hovedpersonen, for eksempel. Snøen foran inngangspartiet på huset. Bunnen av barnas barnehagesekker, vi frakter så mye  ræl fram og tilbake hver dag. DVD-serien jeg aldri får begynt på. Joggeskoene som stirrer ensomt fra skapmørket og alle andre grunner til å utsette noe.

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

19.02.10 kl. 09:48

Publisert i Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: