Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Jeg kjenner ikke Robert

with 4 comments

 Trodde jeg kjente Robert. Han har vært med i de to siste novellesamlingene, i forskjellige varianter, med forskjellig alder, i forskjellige situasjoner. I novellen «Like ved huset der mamma bor” fra 2005, for eksempel. Robert var på vei gjennom Gudbrandsdalen med to sovende unger i baksetet på en hvit, gammel Mercedes etter å ha blitt introdusert slik:

”Jeg skal fortelle ei historie om en fyr jeg av og til må holde en viss avstand til. Vi heter det samme. Robert. Han er en del av meg som tar imot utrolig mye dritt, men som tikker og går videre, enn så lenge.»

 Jeg trodde vi kjente hverandre etter denne turen.

 Robert Walstad er hovedpersonen i romanen «Trampolineland» som er en bunke papirer, et sted mellom førsteutkast og bokhøsten 2010. Robert er en annen enn i novellene. Jeg trodde han var grei skuring.

 Førsteutkastet ble levert forlaget i midten av januar. Etter ei god uke satt vi på et møterom i fancyhuset til Gyldendal. Jeg ventet tyn på og innsigelser mot framdriften, kanskje enkelte bipersoner, men mest plottet i boka. Plottet ble knapt nevnt, bortsett fra en omstabling av en fortidsepisode. Den angikk Roberts kjæreste.  

«Du må motivere Robert. Hvorfor gjør han som han gjør? Det er vel meningen vi skal like ham?» spurte redaktøren. Ikke så fort som du leser det, men dette er notatene etter møtet.

Jeg hadde gått i fella.

Hver gang jeg som redaktør har møter med forfattere, terper vi på romanpersonene. «Du må kjenne dem godt, mye bedre enn du tror får bruk for» sier jeg. «Skriv en par A4-sider med biografier over disse personene. Alt er interessant. Hva de liker å gå med, hva de er flau over, hva de har på podden, hvordan de spiser, snakker og går. Så kan du plukke ned det du trenger i boka,» sier jeg.

 Gjett hvem som ikke hadde fulgt sitt eget råd.

Robert må bygges bedre. Han må få et liv. Ikke et bedre liv, men han må leve mer for leseren. Jeg må bli kjent med Robert på nytt, forsøke å luske meg innpå ham.

Hei, Robert –  skal du ha litt mer kaffe? Kanskje vi skal spille skiver en kveld når ungene har lagt seg?

Advertisements

Written by Vidar Kvalshaug

18.02.10 kl. 16:12

Publisert i Uncategorized

4 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Kan jeg få lese bio’n til Robert etter at jeg har lest boka? Vær så snill?
    Anne

    Anne Gaathaug

    18.02.10 at 17:20

  2. Det er som å spørre skulptøren om du får se den klumpen leire han formet hånden ut fra. Så verdiløs skal bioen være for deg – hvis jeg lykkes. Hvis jeg ikke lykkes med Robert, blir det et enda større nederlag å vise fra biografiarkene. Da vil du finne mye der som burde vært med.
    Men det er klart; blir det nok rødvin, kommer det alltid a)en gitar eller b)biografiske notater på bordet utpå kvelden.

    Vidar Kvalshaug

    18.02.10 at 17:43

  3. Rødvin blir det nok av. La gitaren bli hjemme, og vis meg leireklumpen!

    gaathaug

    18.02.10 at 20:58

  4. Finnes det noen som klarer å leve opp til seg selv? Det er alltid lettere å finne ting å forbedre på hos andre enn seg selv, det er vel bare slik det er.

    han Cato

    24.02.10 at 12:31


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: