Stanken av levd liv
(Anmeldelse publisert i Aftenposten 25. september 2011)
Tore Renberg
Dette er mine gamle dager
Forlaget Oktober
Trolig den mest interessante boken om Jarle Klepp.
I Dette er mine gamle dager skriver Tore Renberg tilsynelatende mer om seg selv enn noensinne. En så begavet dikter tjener ikke på å kaste seg inn i den selvbiografiske bølgen, star det i vurderingen til NRK-kritiker Knut Hoem. Dette er jeg ikke enig i.
Berører. Mye tyder på at Renberg har vevd mye av egen historie inn i romanen, men vi kan ikke vite nøyaktig hva, og når boken er god (nok), spiller det mindre rolle. Boken må leses som fiksjon, akkurat som Knausgårds må. Dermed star vi igjen med spørsmålet: Er den litterære behandlingen av farens spritkonsum og sønnens tanker om det god? Ja. Ikke bare god. Den er glassklar og sår og forfatteren har laget en twist mot slutten som gjør tvittelen tvetydig og berører meg dypt.
Nærmere. I romanserien om Jarle Klepp har forfatteren før vist oss deler av farens drikking.Kompani Orheim (2005) berører temaet, men nå er Jarle Klepp selv voksen, 37 år, lærer, og selv far til tre barn. Tiden er inne for å gjøre opp status.
Hukommelsen er sentimental. Hukommelsen er utro. Denne gang er det Jarle som forteller i jeg-person, et grep som flytter oss nærmere og bereder grunnen for et større alvor. Boken er så godt som fri for disse tidsmarkørene som før har vært lesset inn i Jarle Klepps liv. I stedet er det inderligheten i små episoder med barna, i musikk, i et trivielt rekkehusliv som blir nødvendige og effektfulle kontraster til mørke minner.
Varmen. En jente fra fortiden forstyrrer idyllen og bidrar med nye opplysninger som driver handlingen frem. Akkurat som Jarle Klepp matte ta mye ansvar for egen oppvekst, lar Renberg barna tilsynelatende styre valgene i romanen. Tilsynelatende, for det er forfatter med kontroll som leverer en bok med sår inderlighet, nødvendig ubehag , men med varme.
