Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

(Anmeldelse trykket i Aftenposten 21. sept 2011)

Barnebok

Geirr Lystrup

Fortell fra Spania, Tobben

Illustrert av Kurt Westergaard

Juni Forlag

Finnes også på cd som lydbok med sangene

Usympatisk bok som putter fordommene i munnen på et barn 

Barneboken Fortell fra Spania, Tobben har flere eksempler på rar omgang med fordommer og sterotypier enkelte har om islam. Kanskje blir jeg blir spesielt oppmerksom på disse som følge av nyheten om at illustratøren, den danske avistegneren Kurt Westergaard, sist uke måtte lyve og reise hjem fra en varslet lansering i Oslo.

Ukorrekt. Frede (7) er på besøk hos den pensjonerte Tobben i samme bygård. En nysgjerrig gutt og en mann som drikker og forteller røverhistorier. Gutten blir etterlyst, av sine foresatte, av politiet, men fortellingene fortsetter. Dette er rammen. Den står ikke helt til troende, rett og slett fordi historiene ikke overbeviser eller bindes sammen til en helhet.

Visesangeren Geirr Lystrup står bak en rekke barnebøker, men det virker ikke slik i årets utgivelse. Vel har både anmeldere, barn og bokbransjen etterlyst mer galskap, mer fantasi og mindre korrekthet i barnelitteraturen, men Lystrups svar på det er en usympatisk bok som i verste fall er grumsete politisk. Hvis Lystrup mener å kommentere karikaturstriden, er det uforløst.

Omskjæring. Moren til syvåringen Frede har ny kjæreste, Abdullah fra Marokko. Moren har fått forbud mot å drikke vin, begynt med «sånt araberskaut». Frede prøver å ta opp dette med sin eldre venn, uten respons. Frede forteller han blir ertet fordi guttene på skolen tror han skal skjæres, altså omskjæres. Responsen fra den voksne Tobben er da et av bokens endeløse ordspill: «Frede, da, det er jo reine skjære tøvet».

Tegne profeten. Tobben på sin side prøver å oppmuntre ham  med «Du er litt av en kunstner, du Frede. Og her har du bestemor og Muhammed i Paradis med magedanserinner og greier», men Frede sier at å tegne profeten, men det er forbudt, ifølge «han der nye».

Dette er mye last å legge på et barn. Geirr Lystrup har trolig tenkt å fortelle noe viktig i denne boken, men har ikke klart det. En barnebok som planter en viss engstelse for islam og ikke benytter anledningen til å hente det ned på mer forståelig måte enn dette, har heller ikke gjort den delen av jobben sin.

Musulman. Historien om katten Musulman har en viss fremdrift og ender opp med å referere et gammel sagn fra 900-tallet og utover da islam var stor religion i Spania.

Et søk på nett fører meg til Granada, til «Islam and the Psychology of the Musulman» av André Servier (1923). Hva Lystrup egentlig vil si med kattehistorien, er uklart.

Serru, serru. Boken har en dialektal, karslig språkføring, skaper følelsen av at forfatteren har prøvd å fange noe kult uten å lykkes.  Det høres mer ut som dialoger fra Wam og Vennerød-filmer, fra helt andre tider. Både barn og voksne kan være konservative barneboklesere, men dette er for mye Juster-sketsjer og Hei, serru, serru hatten over.

Kurt Westergaards illustrasjoner av senioritas, degos og gatos, er livlige, men de kan ikke berge boken.