Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

(Anmeldelse publisert i Aftenposten 18 sept. 2011)

Bok roman

Hanne Ørstavik

Hyenene

Forlaget Oktober

En god Ørstavik-roman som av og til irriterer og trår for nær på feil måte.

Litteratur skal være ubehagelig og gi andre innsikter enn du får på bussen hjem, men Hanne Ørstaviks tiende roman er til å begynne med ubehagelig på en unødvendig, intimiserende måte. Som før skriver hun svært fysiske, nær innpåslitne romankarakterer og tekster. Noen ganger er menneskene livsudyktige, andre ganger kommer de seg helskinnet gjennom.

Siv har reist til en kystby i England for å skrive, men mest av alt har hun reist bort. Siv er et utmerket navn på denne skjøre planten, og forfatteren starter med å utlegge henne helt åpent. Det er dyktig gjort, men rundt side seksti tenker jeg, banalt nok, «aaah, send henne til psykolog i stedet» selv om jeg aner at det er vi, leserne, som er terapeuten.

En setning er sånn: ”Siv tenker på det det står om at det nesten er umulig å skille hyene-hannene fra hunnene, ikke engang på kjønnsorganene. Her er det tre ganger ”det”, bindestreken er unødvendig og benektelsen ”ikke engang på…” burde vært ”selv på…” Så upresis kan Hanne Ørstavik være.

Så viser Ørstavik seg som den dyktige forfatteren hun er, går litt bort fra Siv, hever blikket og gjør dermed romanen mindre pustebesværlig. Derfra og ut finnes det glimrende partier, små perler av tankegods, observasjoner og litterære virkemidler samt transportetapper. Jeg gynges inn i Sivs verden, innfallene, tegnsettingen i hytt og vær – og blir.

Når forfatteren gir Siv flere personer å spille på, blir hun mer synlig og klar. Søskenparet i klesbutikken viser henne noe om relasjoner, husverten Sally noe om røtter og forening. Dette virker som en villet handling fra Ørstaviks side. Først vise oss oppløsningen, så feste grepet og bygge karakteren sin sammen med leseren.

Om menn. Siv har angst for både seksualitet og søtsaker, men mest av alt mangler hun nærhet, en vilje hos Rudolf, som hun har forlatt, til å ville se helt inn i henne, ikke bare knulle, handle, treffes, dele måltider, gå videre. Ørstaviks utlegning av mannen, representert ved Rudolf, er brutal lesing. Det er mulig vi menn må innrømme at det finnes trekk å kjenne seg igjen i.

Hyenene? Jeg har latt meg fortelle at hyenene er usannsynlig feige dyr. Boken velger å beskrive deres enorme kjønnsorganer, både hos hann og hunn og til slutt lar hun en langt sterkere Siv berøre en annen egenskap ved ville dyr, behovet for å nedlegge et bytte, for å rangere en flokk, finne sin plass.

Hanne Ørstavik har skrevet en roman med både sterke og svake sider, som sin romankarakter. Tross dens åpenbare kvaliteter, klarer jeg tyrkene ikke helt å se forbi en enerverende åpning, men kanskje går det an å rasjonalisere den bort med tiden, slik både Siv og andre mennesker i både romanen og på bussen hjem må legge ting bak seg.